Rut 1:16
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra å følge etter deg. For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og der du overnatter, vil jeg overnatte. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Bøy meg ikke fra å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg; for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud min Gud.
Men Ruth sa: Tving meg ikke til å forlate deg, eller vende tilbake fra å følge deg: for dit du går, vil jeg gå; og hvor du blir, vil jeg bli: ditt folk skal være mitt folk, og din Gud min Gud:
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og dra bort fra deg; for dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Men Rut sa: «Ikke bed meg forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg, for dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Ruth svarte: 'Oppfordre meg ikke til å forlate deg eller snu om. For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk skal bli mitt folk, og din Gud min Gud.'
Men Rut sa: «Ikke tving meg til å forlate deg eller vende tilbake fra deg, for dit du går vil jeg gå, og der du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
But Ruth replied, "Do not urge me to leave you or to turn back from following you. For wherever you go, I will go, and wherever you lodge, I will lodge. Your people will be my people, and your God will be my God.
Men Rut svarte: «Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Og Ruth sagde: Vær mig ikke imod, at jeg skulde forlade dig og vende tilbage fra dig; thi hvor du gaaer hen, der vil jeg gaae hen, og hvor du bliver om Natten, der vil jeg blive om Natten; dit Folk er mit Folk, og din Gud er min Gud.
And th said, Intreat me not to leave thee, or to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people shall be my people, and thy God my God:
Men Rut svarte: Søk ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
And Ruth said, Do not urge me to leave you, or to turn back from following you: for where you go, I will go; and where you stay, I will stay: your people shall be my people, and your God my God:
Rut sa, "Ikke tving meg til å forlate deg eller til å vende tilbake fra deg, for hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud;
Men Ruth svarte: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra deg. For hvor du går vil jeg gå, og hvor du bor vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake fra å følge deg. Hvor du går, vil jeg gå; og hvor du bor, vil jeg bo; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
Men Rut sa: «Tving meg ikke til å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
And Ruth{H7327} said,{H559} Entreat{H6293} me not to leave{H5800} thee, and to return{H7725} from following after{H310} thee, for whither thou goest,{H3212} I will go;{H3212} and where thou lodgest,{H3885} I will lodge;{H3885} thy people{H5971} shall be my people,{H5971} and thy God{H430} my God;{H430}
And Ruth{H7327} said{H559}{(H8799)}, Intreat{H6293}{(H8799)} me not to leave{H5800}{(H8800)} thee, or to return{H7725}{(H8800)} from following after{H310} thee: for whither thou goest{H3212}{(H8799)}, I will go{H3212}{(H8799)}; and where thou lodgest{H3885}{(H8799)}, I will lodge{H3885}{(H8799)}: thy people{H5971} shall be my people{H5971}, and thy God{H430} my God{H430}:
Ruth answered: Speake not to me therof, that I shulde forsake the, and turne backe from the: whithersoeuer thou goest, thither wil I go also: and loke where thou abydest, there wil I abide also: Thy people is my people, & thy God is my God.
And Ruth answered, Intreate mee not to leaue thee, nor to depart from thee: for whither thou goest, I will goe: and where thou dwellest, I will dwell: thy people shall be my people, and thy God my God.
And Ruth aunswered: Entreat me not to leaue thee, and to returne from after thee: for whyther thou goest, I will go also, & where thou dwellest, there I wil dwell: Thy people shalbe my people, and thy god my god:
And Ruth said, Intreat me not to leave thee, [or] to return from following after thee: for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge: thy people [shall be] my people, and thy God my God:
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
And Ruth saith, `Urge me not to leave thee -- to turn back from after thee; for whither thou goest I go, and where thou lodgest I lodge; thy people `is' my people, and thy God my God.
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
And Ruth said, Entreat me not to leave thee, and to return from following after thee, for whither thou goest, I will go; and where thou lodgest, I will lodge; thy people shall be my people, and thy God my God;
But Ruth said, Give up requesting me to go away from you, or to go back without you: for where you go I will go; and where you take your rest I will take my rest; your people will be my people, and your God my God.
Ruth said, "Don't entreat me to leave you, and to return from following after you, for where you go, I will go; and where you lodge, I will lodge; your people shall be my people, and your God my God;
But Ruth replied,“Stop urging me to abandon you! For wherever you go, I will go. Wherever you live, I will live. Your people will become my people, and your God will become my God.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17 «Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre mot meg enda mer, hvis noe annet enn døden skal skille deg og meg.»
18 Da hun så at Rut var fast bestemt på å følge henne, holdt hun opp med å tale til henne.
19 Så gikk de to til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, ble hele byen oppstemt over dem, og folk sa: «Er dette Noomi?»
4 De tok seg koner fra moabittiske kvinner; den ene het Orpa, den andre het Rut. Og de bodde der omkring ti år.
5 Så døde også Mahlon og Kiljon begge to, og kvinnen sto igjen uten sine to sønner og sin mann.
6 Da gjorde hun seg klar til å dra med sine svigerdøtre fra Moabs land, for hun hadde hørt i Moab at Herren hadde gitt sitt folk brød.
7 Hun dro da fra stedet hvor hun hadde vært, og hennes to svigerdøtre gikk med henne; de tok veien tilbake til Juda land.
8 Noomi sa til sine to svigerdøtre: «Gå, vend tilbake hver til sin mors hus. Måtte Herren vise dere godhet, slik dere har vist mot de døde og mot meg.»
9 «Måtte Herren la dere finne ro, hver av dere i sin manns hus.» Så kysset hun dem, og de gråt høyt.
10 De sa til henne: «Vi vil absolutt vende tilbake med deg til ditt folk.»
11 Men Noomi sa: «Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere dra med meg? Har jeg enda sønner i mitt liv som kan bli deres menn?»
12 «Vend tilbake, mine døtre, dra deres vei. For jeg er for gammel til å ha en mann. Om jeg så skulle si at jeg har håp, om jeg i natt skulle få en mann og også føde sønner,»
13 «vil dere vente til de ble voksne? Vil dere holde dere tilbake fra å gifte dere? Nei, mine døtre, for det gjør meg svært ondt for deres skyld at Herrens hånd har vendt seg mot meg.»
14 De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
15 Hun sa: «Se, din svigerinne har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også etter din svigerinne.»
19 Hennes svigermor spurte: "Hvor har du samlet korn i dag? Og hvor har du arbeidet? Måtte han som la merke til deg være velsignet." Så fortalte hun sin svigermor med hvem hun hadde arbeidet: "Mannens navn som jeg jobbet med i dag er Boas."
20 Naomi sa til sin svigerdatter: "Velsignet være han av Herren, som ikke har sluttet med sin godhet mot de levende og de døde!" Naomi sa til henne: "Mannen er nær slektning av oss, en av våre løsningsmenn."
21 Ruth moabittinnen sa: "Han sa også til meg: 'Bli nær mine unge menn til de er ferdige med hele min innhøsting.'"
22 Naomi sa til sin svigerdatter Ruth: "Det er godt, min datter, at du går ut med hans tjenestepiker, så at de ikke møter deg på noen annen mark."
23 Så holdt hun seg nær Boas' tjenestepiker for å samle korn til slutten av bygginnhøstingen og hveteslåtten; og hun bodde hos sin svigermor.
7 Og hun sa: "La meg få samle og plukke korn etter innhøsterne blant kornbandene." Så kom hun hit og har holdt på hele dagen, bortsett fra en liten pause inne i huset."
8 Da sa Boas til Ruth: "Hører du, min datter? Gå ikke for å samle korn på en annen mark, og ikke gå herfra, men bli her nær mine tjenestepiker."
9 Hold øye med marken de høster inn, og følg etter dem. Har jeg ikke instruert de unge mennene om at de ikke skal røre deg? Og når du er tørst, gå til karene og drikk av det de unge mennene har øst opp."
10 Da falt hun ned med ansiktet mot jorden, bøyde seg og sa til ham: "Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, så du legger merke til meg, enda jeg er en fremmed?"
11 Boas svarte henne: "Jeg har fått høre alt du har gjort for din svigermor etter din manns død; hvordan du har forlatt din far og mor og ditt fødeland, og har kommet til et folk du ikke kjente fra før."
2 Moabitten Ruth sa til Naomi: "La meg gå ut på marken og samle korn som ligger igjen etter dem som høster, hos den som kanskje vil vise meg nåde." Og hun sa til henne: "Gå, min datter."
3 Så gikk hun og kom til en mark hvor hun samlet aks etter de som høstet. Det tilfeldigvis tilhørte delen av marken Boas, som var av Elimeleks slekt.
9 Han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Ruth, din tjenestepike. Bre ut ditt klede over din tjenestepike, for du er en nær slektning.
10 Han sa: Velsignet være du av Herren, min datter! For du har vist enda større godhet nå enn i begynnelsen, siden du ikke har gått etter unge menn, verken fattige eller rike.
5 Og hun sa til henne: Alt du sier til meg, vil jeg gjøre.
10 Videre har jeg kjøpt Rut, moabittinnen, Mahlons enke, som min kone, for å bevare den avdødes navn ved hans arv, så hans navn ikke blir slettet blant hans brødre og fra byporten. Dere er vitner i dag.
11 Alle folket ved porten og de eldste sa: Vi er vitner. Måtte Herren gjøre den kvinnen som kommer inn i ditt hus, som Rakel og Lea, de to som bygde huset Israel. Måtte du lykkes i Efrata og bli berømt i Betlehem.
1 Da sa svigermoren hennes Naomi til henne: Min datter, skal jeg ikke søke en plass for deg, slik at du kan ha det godt?
22 Så vendte Noomi tilbake, og med henne Rut, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, som hadde kommet fra Moabs land. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygginnhøstingen.
16 Da hun kom til sin svigermor, sa denne: Hvem er du, min datter? Hun fortalte henne alt mannen hadde gjort for henne.
13 Så tok Boas Rut til seg, og hun ble hans kone. Han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn, og hun fødte en sønn.
14 Kvinnene sa til Naomi: Velsignet være Herren, som i dag ikke har latt deg være uten en nær slektning, for at hans navn må bli kjent i Israel.
38 Men du skal dra til min fars hus og min slekt og finne en kone til min sønn.'
39 Jeg sa til min herre: 'Hva hvis kvinnen ikke vil følge meg?'
16 Og hvis han sier til deg: Jeg vil ikke gå fra deg; fordi han elsker deg og ditt hus, fordi han har det godt hos deg,
30 Men han svarte: Jeg vil ikke dra med dere, men jeg vil vende tilbake til mitt eget land og til min slekt.
31 Moses sa: Bli ikke borte fra oss, jeg ber deg, for du vet hvordan vi skal slå leir i ørkenen, og du kan være våre øyne.
32 Og om du drar med oss, skal det skje at det gode Herren vil gjøre mot oss, det samme vil vi gjøre mot deg.
20 Siden du kom i går, skulle jeg la deg gå rundt med oss i dag, når jeg ikke vet hvor jeg går? Vend tilbake, ta med dine brødre: barmhjertighet og sannhet være med deg.
5 Da sa Boas til sin tjener som var satt over innhøsterne: "Hvem er denne unge kvinnen?"
15 Se, jeg er med deg, og jeg vil vokte deg overalt hvor du går og føre deg tilbake til dette landet, for jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovet deg.
13 Så sa hun: "La meg finne velvilje i dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestepike, selv om jeg ikke er som en av dine tjenestepiker."
5 Da sa Boas: Den dagen du kjøper marken fra Naomi, må du også kjøpe den fra Rut, moabittinnen, den avdødes kone, for å bevare den avdødes navn på hans eiendom.
57 Mens de var underveis, sa en mann til ham: Herre, jeg vil følge deg hvor du enn går.
30 Men guttens mor sa: Så sant Herren og din sjel lever, jeg vil ikke forlate deg. Da reiste han seg og fulgte henne.