Det skjedde i de dagene da dommerne styrte, at det ble hungersnød i landet. Da dro en mann fra Betlehem i Juda av sted for å bo som fremmed i Moabs sletteland, han og hans kone og hans to sønner.

Mannen het Elimelek, hans kone het Noomi, og hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs sletteland og ble der.

Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med sine to sønner.

De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa og den andre Rut. De bodde der omkring ti år.

Så døde også begge, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen ble igjen uten sine to sønner og uten sin mann.

Da brøt hun opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra Moabs sletteland, for hun hadde der i Moabs sletteland hørt at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.

Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De la i vei på veien tilbake til Juda.

Da sa Noomi til de to svigerdøtrene sine: Vend nå tilbake, hver av dere til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist mot de døde og mot meg.

Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.

De sa til henne: Vi vil følge deg tilbake til ditt folk.

Men Noomi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli deres ektemenn?

Vend tilbake, døtrene mine, gå hjem! Jeg er for gammel til å bli noens kone. Om jeg så sa: Jeg har håp – ja, selv om jeg i natt fikk en mann og til og med fødte sønner –

ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.

Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.

Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og til sine guder. Vend tilbake du også, etter svigerinnen din!

Men Rut svarte: Tving meg ikke til å forlate deg og vende tilbake fra deg! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.

Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Måtte Herren gjøre slik og mer til med meg! Bare døden skal skille meg fra deg.

Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å tale mer til henne om det.

Så gikk de to til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, ble hele byen satt i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette Noomi?

Hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.

Rik dro jeg bort, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når Herren har vitnet mot meg og Den Allmektige har latt ulykken ramme meg?

Slik vendte Noomi tilbake, og med henne Rut, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, som kom tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.