Klagesangene 1:7
Jerusalem husker i dagene av sin nød og elendighet all den herlighet hun hadde i gamle dager: Når hennes folk falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne, Fiendene så henne, de spottet hennes ødeleggelse.
Jerusalem husker i dagene av sin nød og elendighet all den herlighet hun hadde i gamle dager: Når hennes folk falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne, Fiendene så henne, de spottet hennes ødeleggelse.
I nødens og elendighetens dager minnes Jerusalem alle sine dyrebare ting som hun hadde i fordums dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så på henne og lo av hennes sabbater.
Jerusalem kom i hu i sin nød og sin hjemløshet alle sine dyrebare ting fra fordums dager. Da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne, så motstandere på henne og lo av hennes fall.
Jerusalem minnes sine dager med nød og sin hjemløshet, alle de kostbare ting hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjelper fantes for henne. Fiender så på henne; de lo av hennes fall.
Jerusalem husker sin nød og hjemløshet, og alle de herligheter hun hadde i fortiden, da hennes folk falt for fiendens hånd, og ingen hjalp henne. Fiender så henne og lo av hennes undergang.
Jerusalem husker i sine lidelsers dager og sin karrighet alle de herlige tingene hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så henne og lo av hennes sabbater.
Jerusalem husker i tider med lidelse og elendighet alle sine gode dager, da hennes folk falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; motstanderne så henne og hånte hennes hviledager.
Jerusalem minnes i sine elendighets- og forfølgelsesdager alle sine kostbare skatter fra gamle dager, da hennes folk falt for fiendens hånd, uten noen til å hjelpe. Fienden så på henne og lo av hennes ødeleggelse.
Jerusalem minnes i sin nød og sine lidelser, alle de herlighetene hun hadde i gamle dager, før folket falt for fienden og ingen hjalp dem. Fiendene så på henne og lo av hennes fall.
Jerusalem minnes i sin nød og sin elendighet alle sine herligheter som hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; fiendene så henne og spottet hennes sabbater.
Jerusalem husket i sine nødens og elendighetens dager alle de gledelige tingene hun en gang hadde, da hennes folk falt i fiendens hender og ingen var der for å hjelpe; motstanderne så henne og hånet hennes sabbater.
Jerusalem minnes i sin nød og sin elendighet alle sine herligheter som hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; fiendene så henne og spottet hennes sabbater.
Jerusalem minnes sitt liv i nød og landflyktighet, hvordan hun hadde store skatter i eldgamle dager. Da hennes folk falt for fienden, og ingen hjalp henne, så fiendene på henne og lo av hennes fall.
In the days of her affliction and wandering, Jerusalem remembers all the treasures that were hers in days of old. When her people fell into the hand of the enemy, there was no one to help her. Her enemies saw her and mocked her downfall.
Jerusalem minnes i sine nødens og hjemløshetens dager alle de herlige ting som hun hadde i gamle dager. Da folket hennes falt i fiendens hender, var det ingen til å hjelpe henne. Fiendene så på henne og lo over hennes fall.
Jerusalem ihukommer i sin Elendigheds og sin Forfølgelses Dage alle sine ønskelige Ting, som den havde i gamle Dage, at dens Folk er faldet i Modstanderens Haand, og der er Ingen, som hjælper den; Modstanderne saae den, de loe ad dens Sabbater.
Jerusalem remembered in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none did help her: the adversaries saw her, and did mock at her sabbaths.
Jerusalem mintes i sine elendighetsdager alle de gode tingene hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hender, og ingen hjalp henne: motstanderne så henne og spottet hennes sabbater.
Jerusalem remembers in the days of her affliction and her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none helped her: the adversaries saw her and mocked at her sabbaths.
Jerusalem remembered in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none did help her: the adversaries saw her, and did mock at her sabbaths.
Jerusalem husker i tider med nød og sorg alle de verdifulle tingene fra gamle dager, da hennes folk falt i hånden til en fiende og hun hadde ingen hjelper. Hennes fiender så henne og lo av hennes fall.
Jerusalem minnes i sine dager av lidelse og ulykker alle sine gamle, gode ting: Da hennes folk falt i fiendens hender, og ingen hjalp henne, Så fiendene henne og lo av hennes ødeleggelse.
Jerusalem minnes i sine sorgfulle og omvandrende dager alle de ønskelige tingene hun hadde i tidligere dager; da hennes folk kom under hennes fiendes makt og hun ingen hjelper hadde, så angriperne sin vilje oppfylt over henne og gjorde narr av hennes ødeleggelse.
Jerusalem{H3389} remembereth{H2142} in the days{H3117} of her affliction{H6040} and of her miseries{H4788} all her pleasant things{H4262} that were from the days{H3117} of old:{H6924} When her people{H5971} fell{H5307} into the hand{H3027} of the adversary,{H6862} and none did help{H5826} her, The adversaries{H6862} saw{H7200} her, they did mock{H7832} at her desolations.{H4868}
Jerusalem{H3389} remembered{H2142}{(H8804)} in the days{H3117} of her affliction{H6040} and of her miseries{H4788} all her pleasant things{H4262} that she had in the days{H3117} of old{H6924}, when her people{H5971} fell{H5307}{(H8800)} into the hand{H3027} of the enemy{H6862}, and none did help{H5826}{(H8802)} her: the adversaries{H6862} saw{H7200}{(H8804)} her, and did mock{H7832}{(H8804)} at her sabbaths{H4868}.
Now doth Ierusalem remembre the tyme of hir misery & disobedience, yee the ioye & pleasure yt she hath had in tymes past: seynge hir people is brought downe thorow the power of their enemie, & there is no man for to helpe her: hir enemies stode lokinge at her and laugh hir Sabbath dayes to scorne.
Ierusalem remembred the dayes of her affliction, and of her rebellion, and all her pleasant things, that shee had in times past, when her people fell into the hande of the enemie, and none did helpe her: the aduersarie sawe her, and did mocke at her Sabbaths.
Nowe Hierusalem remembred in the tyme of her miserie and bare estate all her ioy & pleasure that she hath had in tymes past, seyng her people is brought downe vnder the power of their enemies, and there is no man for to helpe her: her enemies stande lokyng at her, and laugh her Sabbath daies to scorne.
Jerusalem remembered in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none did help her: the adversaries saw her, [and] did mock at her sabbaths.
Remembered hath Jerusalem `In' the days of her affliction and her mournings, all her desirable things that were from the days of old, In the falling of her people into the hand of an adversary, And she hath no helper; Seen her have adversaries, They have laughed at her cessation.
Jerusalem remembereth in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: When her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
Jerusalem remembereth in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: When her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
Jerusalem keeps in mind, in the days of her sorrow and of her wanderings, all the desired things which were hers in days gone by; when her people came into the power of her hater and she had no helper, her attackers saw their desire effected on her and made sport of her destruction.
Jerusalem remembers in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: when her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
ז(Zayin) Jerusalem remembers, when she became a poor homeless person, all her treasures that she owned in days of old. When her people fell into an enemy’s grip, none of her allies came to her rescue. Her enemies gloated over her; they sneered at her downfall.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8 Jerusalem har syndet grovt; derfor er hun blitt som noe ureint; Alle som æret henne forakter henne, fordi de har sett hennes nakenhet: Ja, hun sukker, og snur seg bort.
9 Hennes urenhet var i hennes skjørt; hun husket ikke sin siste ende; Derfor har hun falt forbausende; hun har ingen trøster: Se, Herre, min nød; for fienden har gjort seg stor.
10 Fienden har lagt hånden på alle hennes skjønne ting: For hun har sett at nasjonene har kommet inn i hennes helligdom, De som du befalte ikke skulle komme inn i din forsamling.
11 Alle hennes folk sukker, de søker brød; De har gitt sine skjønne ting for mat til å styrke sjelen: Se, Herre, og gi akt; for jeg er blitt foraktet.
12 Er det ingenting for dere, alle dere som går forbi? Se, og undersøk om det finnes en sorg som min sorg, som er kommet over meg, Med hvilken Herren har gjort meg nød i sin brennende vrede.
1 Hvordan sitter byen så ensom, hun som var full av folk! Hun har blitt som en enke, hun som var stor blant nasjonene! Hun som var en prinsesse blant provinsene har blitt underlagt skatt!
2 Hun gråter bittert om natten, og tårene renner nedover kinnene hennes; Blant alle hennes elskere er det ingen som trøster henne: Alle hennes venner har behandlet henne svikefullt; de har blitt hennes fiender.
3 Juda har blitt ført i fangenskap på grunn av nød og hard trelldom; Hun bor blant nasjonene, finner ingen hvile: Alle hennes forfølgere har innhentet henne i trengselen.
4 Veiene til Sion sørger, for ingen kommer til høytidene; Alle hennes porter er øde, hennes prester sukker: Hennes jomfruer er i nød, og hun selv er i bitterhet.
5 Hennes motstandere har blitt herrer over henne, hennes fiender har fremgang; For Herren har gjort henne nødstedt på grunn av hennes mange overtredelser: Hennes unge barn er ført i fangenskap for fiendens ansikt.
6 Fra datteren av Sion er all hennes prakt borte: Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, De går uten styrke foran forfølgerne.
16 For disse tingene gråter jeg; øyet mitt, øyet mitt flyter med vann; Fordi trøsteren som skulle oppfriske min sjel, er langt fra meg: Mine barn er øde, fordi fienden har seiret.
17 Sion sprer ut hendene; det er ingen til å trøste henne; Herren har befalt angående Jakob, at de som er rundt ham skal være hans motstandere: Jerusalem er blant dem som noe ureint.
18 Herren er rettferdig; for jeg har gjort opprør mot hans bud: Hør, alle folk, og se min sorg: Mine jomfruer og mine unge menn er ført i fangenskap.
15 Alle som går forbi klapper i hendene mot deg; de hveser og rister på hodet mot Jerusalems datter og sier: Er dette byen som menneskene kalte Skjønnhetens fullkommenhet, hele jordens glede?
2 Juda sørger, og portene er tynget, de sitter i svart på bakken; ropet fra Jerusalem har steget opp.
26 Hennes porter skal sørge og klage; og hun skal være øde og sitte på bakken.
7 Herren har forkastet sitt alter, avskydd sin helligdom. Han har overgitt murene til hennes palasser i fiendens hånd. De har laget støy i Herrens hus, som på en høytidsdag.
8 Herren har besluttet å ødelegge datteren av Sions mur. Han har strukket ut linjen, han har ikke trukket sin hånd tilbake fra ødeleggelsen. Han har fått voll og mur til å klage; de vansmekter sammen.
9 Hennes porter har sunket ned i jorden; han har ødelagt og brutt hennes bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant folkene hvor loven ikke er; ja, hennes profeter får ingen visjon fra Herren.
10 De eldste ved Sions datter sitter stille på bakken. De har kastet støv på hodene sine og kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodene mot bakken.
5 Hvem vil ha medfølelse med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg? Hvem vil snu seg bort for å spørre hvordan du har det?
9 For hennes sår er uhelbredelige; det har kommet like til Juda. Det når min folks port, like til Jerusalem.
7 Herre, husk edomittenes handlinger på Jerusalems dag; De sa: «Riv ned, riv ned til grunnen!»
10 Skjelv og riv deg selv som i fødselsveer, Sions datter, for nå må du dra ut av byen og bo på marken. Du skal komme til Babylon, der skal du bli reddet, der skal Herren løse deg ut av dine fienders hånd.
11 Nå har mange folkeslag samlet seg mot deg. De sier: 'La henne bli vannet, og la vårt øye fryde seg over Sion.'
10 Dine hellige byer er blitt en ødemark; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødeleggelse.
11 Den dagen du sto på den andre siden, da fremmede førte bort hans eiendeler og utlendinger gikk inn i hans porter og kastet lodd om Jerusalem, da var du som en av dem.
19 Har du fullstendig forkastet Juda? Har din sjel avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss for at det ikke er noen helbredelse for oss? Vi ventet på fred, men intet godt kom; og på en tid for helbredelse, men se, bare uro!
8 Derfor har Herrens vrede vært over Juda og Jerusalem, og han har latt dem bli til forbauselse og hån, som dere ser med egne øyne.
7 Landet deres er lagt øde. Byene deres er brent med ild. Fremmede fortærrer landet deres i deres nærvær, og det er øde, som omstyrtet av fremmede.
10 Da skal min fiende se det, og skam skal dekke henne som sa til meg: 'Hvor er Herren din Gud?' Da skal min fiende se meg og dekke seg med skam. Nå skal hun tråkkes ned som gjørme i gatene.
1 Hvordan har Herren dekket Sions datter med en sky i sin vrede! Han har kastet Israels skjønnhet ned fra himmelen til jorden, og ikke husket sin fotskammel på sin vredes dag.
8 For Jerusalem er ødelagt, og Juda er falt, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, for å utfordre hans herlighets øyne.
1 For se, i de dagene og på den tiden, når jeg gjenoppretter Judas og Jerusalems skjebne,
15 Dette er byen som levde i glede, som sa i sitt hjerte, "Jeg er, og det er ingen ved siden av meg." Hvordan har hun blitt en ødemark, et sted for dyrene å legge seg i! Alle som passerer henne skal fnyse og riste sine never.
9 Bryt ut i jubel, syng sammen, dere ødelagte steder av Jerusalem; for Herren har trøstet sitt folk, han har gjenløst Jerusalem.
13 Hva skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg likne deg ved for å trøste deg, du jomfru, Sions datter? For bruddet ditt er stort som havet; hvem kan helbrede deg?
6 For slik har Herren over hærskarene sagt: Hogg ned trær og bygg en voll mot Jerusalem. Dette er byen som skal besøkes, for i henne er undertrykkelse.
8 Bli advart, Jerusalem, for at min sjel ikke skal fjernes fra deg; for at jeg ikke skal gjøre deg til en ødemark, et land uten innbyggere.
19 Se, datteren av mitt folks rop høres fra et land langt borte: Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vakt min vrede med sine gjengitte bilder og fremmede tommeligheter?
19 Disse to ting har hendt deg. Hvem skal klage over deg? Ødeleggelse og ruin, og sult og sverd; hvordan skal jeg trøste deg?
31 For jeg har hørt en røst som en kvinne i barnsnød, en angst som den som føder sitt første barn, røsten fra Sions datter, som gisper etter pust, som sprer sine hender, sier: Ve meg nå! for min sjel svinner hen foran morderne.
19 Se, på den tiden vil jeg ta meg av alle som plager deg. Jeg vil frelse de halte og samle de bortdrevne. Jeg vil gi dem ære og berømmelse der de har vært til skamme over hele jorden.
14 Jerusalem, vask ditt hjerte fra ondskap, så du kan bli frelst. Hvor lenge skal dine onde tanker bo i deg?
12 Jordens konger og alle verdens innbyggere kunne ikke tro, At fienden ville komme inn i Jerusalems porter.
12 Han har stadfestet sine ord, som han talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, ved å bringe over oss en stor ulykke; for under hele himmelen er det ikke gjort noe slikt som er gjort mot Jerusalem.
10 Likevel ble hun bortført. Hun ble ført i fangenskap. Hennes unge barn ble også knust i stykker på hver gatehjørne, og de kastet lodd om hennes ærefulle menn, og alle hennes store menn ble bundet i lenker.
2 For jeg vil samle alle nasjoner mot Jerusalem til kamp; byen skal bli tatt, husene plyndret, og kvinnene krenket. Halvparten av byen skal bli ført ut i fangenskap, men resten av folket skal ikke utryddes fra byen.
19 For en klagestemme høres fra Sion, Hvordan er vi ødelagt! Vi er fullstendig forvirret, fordi vi har forlatt landet, fordi de har revet ned vårt bosted.