På den tiden døde Hadad, sønn av Bedad, kongen av Edom, og Samlah fra Mesrekah, fra østlige folk, regjerte i hans sted.

I det trettende året av Faraos styre i Egypt, som var det hundre og tjuefemte året etter at israelittene dro til Egypt, hadde Samlah regjert over Edom i atten år.

Og mens han regjerte, samlet han sine menn for å kjempe mot Zefo, sønn av Elifas, og Chittims barn, fordi de hadde kriget mot Angeas, kongen av Afrika, og de ødela hele hans hær.

Men han angrep ham ikke, for Esaus barn sa at han var deres bror. Samlah lyttet til Esaus barns stemme og snudde med alle sine styrker til Edoms land, og fortsatte ikke å kjempe mot Zefo, sønn av Elifas.

Og farao, kongen av Egypt, hørte dette og sa: «Samlah, kongen av Edom, har bestemt seg for å kjempe mot Chittims barn, og deretter vil han komme for å kjempe mot Egypt.»

Og da egypterne hørte dette, økte de arbeidet for Israels barn, for at de ikke skulle bli sterke mot dem, slik de hadde gjort i striden med Esaus barn i Hadads dager.

Så egypterne sa til Israels barn: «Skynd dere og utfør arbeidet deres, fullfør oppgaven, og styrk landet, så ikke Esaus barn, deres brødre, kommer og kjemper mot oss, for de vil angripe oss på grunn av dere.»

Og Israels barn gjorde egypternes arbeid dag for dag, og egypterne plaget Israels barn for å svekke dem i landet.

Og ettersom egypterne økte arbeidet for Israels barn, vokste Israels barn og ble tallrike, og hele Egypt var fylt med dem.

Og i det hundre og tjuefemte året for Israels nedstigning til Egypt, forsto egypterne at deres råd ikke virket mot Israel, men at de vokste og ble tallrike. Hele Egypt og Gosen-landet var fylt med Israels barn.

Så alle de eldste i Egypt og dens vise menn kom fram for kongen og bøyde seg for ham og satte seg foran ham.

Så alle de eldste i Egypt og dets vise menn kom fram for kongen og bøyde seg for ham og satte seg foran ham.

Men når arbeidet vokser, vokser de også i landet, og se, hele landet er fylt med dem.

Derfor, vår herre og konge, er øynene til hele Egypt på deg for å gi dem råd ifølge din visdom, slik at de kan vinne over Israel og ødelegge dem, eller redusere dem fra landet; og kongen svarte dem: «Gi råd i denne saken så vi må vite hva vi skal gjøre med dem.»

Og en offiser, en av kongens rådgivere, som het Job, fra Mesopotamia, i Uz' land, svarte kongen og sa:

«Hvis det behager kongen, la ham høre rådet fra sin tjener!» Kongen sa til ham: «Tal.»

Og Job talte foran kongen, prinsene og foran alle de eldste i Egypt, og sa,

Se, kongens råd som han gav tidligere angående arbeidet til Israels barn er meget godt, og dere må ikke fjerne arbeidet fra dem.

Men dette er rådet dere kan følge for å redusere dem, hvis det er godt for kongen å plage dem.

Vi har fryktet krig lenge, og vi tenkte: «Når Israel blir fruktbart i landet, vil de drive oss ut av landet hvis det oppstår krig.»

Hvis det behager kongen, la en kongelig forordning bli utstedt, og la den bli skrevet inn i Egypts lover som ikke kan tilbakekalles, at hvert mannlige barn født av israelittene skal drepes.

Og når alle Israels mannlige barn er drepte, vil all ufred fra deres kriger opphøre; la kongen gjøre dette og sende etter alle de hebraiske jordmødrene og befale dem å utføre det; så det behaget kongen og prinsene, og kongen gjorde etter Jobs ord.

Og kongen sendte etter de hebraiske jordmødrene for å bli kalt, av hvilke navnet på den ene var Sifra, og navnet på den andre Pua.

Og jordmødrene kom fram for kongen og sto foran ham.

Og kongen sa til dem: Når dere utfører jordmortjenesten for de hebraiske kvinnene, og ser dem mens de føder, hvis det er en sønn, da skal dere drepe ham, men hvis det er en datter, da skal hun leve.

Men dersom dere ikke vil gjøre dette, vil jeg brenne dere og alle deres hus med ild.

Men jordmødrene fryktet Gud og adlød ikke kongen i Egypt, heller ikke hans ord, og når de hebraiske kvinner fødte en sønn eller datter, sørget jordmoren for alt nødvendig for barnet og lot dem leve; slik gjorde jordmødrene i alle dager.

Og dette ble fortalt til kongen, og han sendte bud og kalte på jordmødrene og sa til dem: Hvorfor har dere gjort dette og latt barna leve?

Og jordmødrene svarte og talte sammen foran kongen, og sa:

Og i flere dager har ingen hebraisk kvinne født hos oss, for alle hebraiske kvinner er sine egne jordmødre, fordi de er sterke.

Og Farao hørte deres ord og trodde dem, og jordmødrene gikk bort fra kongen, og Gud handlet vel med dem, og folket multipliserte og ble meget tallrike.