Det var en mann i landet Egypt av Levis ætt, hans navn var Amram, sønn av Kehat, sønn av Levi, sønn av Israel.

Og denne mannen giftet seg med Jokebed, datter av Levi, som også var hans fars søster. Hun var 126 år gammel da han kom til henne.

Og kvinnen ble med barn og fødte en datter, og hun kalte hennes navn Miriam, for i de dager hadde egypterne gjort livet bittert for israelittene.

Og hun ble gravid igjen og fødte en sønn. Hun kalte ham Aron, for Farao begynte å drepe de mannlige israelske barna.

I de dager døde Zefo, sønn av Elifas, sønn av Esau, konge av Kittim, og Janeas ble konge etter ham.

Og tiden som Zefo regjerte over Kittim var femti år, og han døde og ble begravet i byen Nabna i Kittims land.

Og Janeas, en av de mektige mennene blant Kittims barn, ble konge etter ham, og han regjerte i femti år.

Og etter kongen av Kittims død flyktet Bileam, sønn av Beor, fra Kittims land og reiste til Egypt for å oppsøke Farao.

Og Farao tok imot ham med stor ære, for han hadde hørt om hans visdom. Han ga ham gaver, gjorde ham til sin rådgiver, og ga ham stor heder og innflytelse.

Og Bileam bodde i Egypt i stor ære blant kongens adelsmenn, for de ønsket å lære av hans visdom.

I det hundrede og trettiende året etter Israels ankomst til Egypt, drømte Farao at han satt på sin kongetrone. Han løftet blikket og så en gammel mann stå foran seg med vekter i hendene.

Og den gamle mannen tok vektene og hang dem foran farao.

Og den gamle mannen tok alle eldste i Egypt og alle dets adelsmenn og store menn, bandt dem sammen og la dem i den ene vektskålen.

Og han tok et melkekje og plasserte det i den andre vektskålen, og kjeet var tyngre enn alt annet.

Og Farao ble forbløffet over dette forferdelige synet, da kjeet veide mer enn alt annet, og han våknet; se, det var en drøm.

Og farao stod opp tidlig om morgenen og kalte til seg alle sine tjenere og fortalte dem drømmen, og mennene ble meget redde.

Og kongen sa til alle sine vismenn, Tolk jeg ber dere drømmen som jeg drømte, så jeg kan få vite den.

Og Bileam, sønn av Beor, svarte kongen: Dette er intet annet enn en stor ondskap som vil ramme Egypt i de kommende dager.

For en sønn vil bli født til Israel som skal ødelegge hele Egypt og dets innbyggere, og føre Israels barn ut av Egypt med en mektig hånd.

Så nå, konge, gi råd mot denne saken slik at vi kan utslette håpet til Israels barn før denne ondskapen rammer Egypt.

Og kongen sa til Bileam, Hva skal vi gjøre med Israel? Vi har rådsla mot dem, men kunne ikke seire over dem.

Så gi også du råd mot dem, slik at vi kan overvinne dem.

Og Bileam svarte kongen, og sa: Send nå og kall på dine to rådgivere, så vi kan se hva deres råd er i denne saken, og deretter vil din tjener tale.

Og kongen sendte og kalte sine to rådgivere Reuel, midjanitten, og Job, usitten, og de kom og satt foran kongen.

Og kongen sa til dem: Se, dere har begge hørt drømmen som jeg har drømt, og tolkningen; råd nå og se hva som skal gjøres mot Israels barn, så vi kan ha overtaket over dem, før deres ondskap rammer oss.

Og Reuel midjanitten svarte kongen og sa: Måtte kongen leve, måtte kongen leve evig.

Hvis det synes godt for kongen, la ham avstå fra hebreerne og la dem være, og la ham ikke strekke ut sin hånd mot dem.

For dette er de som Herren valgte i gamle dager og tok som sin arv blant alle folkene og kongene på jorden. Hvem har noen gang strukket ut hånden mot dem uten å bli straffet, når deres Gud har forsvart dem?

Visselig vet du at da Abraham dro ned til Egypt, tok farao, den gamle kongen av Egypt, Sara hans hustru, og tok henne til hustru, fordi Abraham sa: Hun er min søster, for han var redd for at mennene i Egypt skulle drepe ham på grunn av sin hustru.

Og da kongen av Egypt tok Sara, rammet Gud ham og hans hus med alvorlige plager, inntil han ga tilbake Sara, Abrahams hustru, og han ble helbredet.

Og Abimelek, kongen av filistrene, ble straffet av Gud på grunn av Sara, Abrahams hustru, ved å stenge hver livmor blant mennesker og dyr.

Da kom Gud til Abimelek om natten i en drøm og skremte ham for at han skulle gi tilbake Sara til Abraham, og alle folkene i Gerar ble straffet på grunn av Sara; og Abraham ba til sin Gud for dem, og han ble bønnhørt av ham, og han helbredet dem.

Og Abimelek fryktet alt det onde som kom over ham og hans folk, og han ga tilbake Sara, Abrahams hustru, og ga ham med henne mange gaver.

Inntil Abimelek av Gerar, og Akussat, en av hans venner, og Pikhol, hans hærfører, gikk til ham og bøyde seg ned for ham til jorden.

Og de ba ham å be for dem, og han ba til Herren for dem, og Herren hørte ham og helbredet dem.

Og de ba ham å be for dem, og han ba til Herren for dem, og Herren var bønnhørt av ham og helbredet dem.

Jakob, den rettferdige mannen, ble befridd gjennom sin integritet fra sin bror Esaus hånd, og fra hånden til Laban, syrieren, hans mors bror, som hadde søkt hans liv; også fra alle kanaanittenes konger som kom sammen mot ham og hans barn for å ødelegge dem, og Herren befridde dem fra deres hender, så de vendte seg mot dem og slo dem; for hvem har noen gang strukket ut sin hånd mot dem ustraffet?

Visselig opphøyet farao den tidligere, din fars far, Josef, Jakobssønn, over alle fyrstene i Egyptens land, da han så hans visdom, for gjennom hans visdom reddet han alle innbyggerne i landet fra hungersnød.

Visselig opphøyet farao den tidligere, din fars far, Josef, Jakobssønn, over alle fyrstene i Egyptens land, da han så hans visdom; for gjennom hans visdom reddet han alle innbyggerne i landet fra hungersnød. Etter dette befalte han Jakob og hans barn å komme ned til Egypt, slik at de kunne redde Egypt og Gosen fra hungersnøden.

Etter dette befalte han Jakob og hans barn å komme ned til Egypt, for at gjennom deres dyder, Egyptens land og Gosen kunne bli reddet fra hungersnøden.

Og da Farao hørte Jethros ord, ble han meget opprørt og reiste seg med skam fra kongens nærvær. Han dro til Midjan, sitt eget land, og tok med seg Josefs stav.

Og kongen sa til Job fra Us, Hva sier du, Job, og hva er ditt råd angående hebreerne?

Så sa Job til kongen, Se, alle landets innbyggere er i din makt, la kongen gjøre som det synes godt i hans øyne.

Og kongen sa til Bileam, Hva sier du, Bileam, si ditt ord så vi kan høre det.

Og Bileam sa til kongen: Alt det du har planlagt mot hebreerne, vil de være trygge fra, og du vil ikke kunne seire over dem.

For om du tenker å minske dem med den brennende ilden, vil du ikke kunne seire over dem, for sannelig, deres Gud reddet Abraham deres far fra Ur i Kaldea; og om du tenker å ødelegge dem med et sverd, ble sannelig Isak deres far reddet fra det, og en vær ble satt i hans sted.

Og om du med hardt og strengt arbeid tenker å minske dem, vil du ikke kunne seire selv i dette, for deres far Jakob tjente Laban i all slags hardt arbeid og ble velstående.

Så hør, o konge, mine ord, for dette er rådet som er gitt mot dem, ved hvilket du vil seire over dem, og som du ikke bør avvike fra.

Om det behager kongen, la ham beordre at alle barn som skal komme til verden fra denne dag av, skal kastes i vannet. På denne måten kan du utslette deres navn, for ingen av dem, ikke engang deres fedre, er blitt prøvd på denne måten.

Og kongen hørte Bileams ord, og saken behaget kongen og fyrstene, og kongen handlet i henhold til Bileams ord.

Og kongen befalte at en proklamasjon skulle utstedes og en lov fastsettes over hele Egypt, som sa: Hver guttebarn født til hebreerne fra denne dag av skal kastes i vannet.

Og Farao kalte på alle sine tjenere og sa, Gå nå og søk gjennom hele landet Gosen hvor Israels barn er, og sørg for at hver sønn født til hebreerne skal kastes i elven, men hver datter skal dere la leve.

Og da Israels barn hørte denne saken som Farao hadde befalt, å kaste deres guttebarn i elven, skilte noen av folket seg fra sine koner, mens andre holdt seg hos dem.

Og fra den dag av, når tiden for fødsel kom for kvinnene i Israel som hadde blitt hos sine menn, gikk de til markene for å føde der, og de fødte på marken, og forlot barna der og vendte hjem.

Og Herren som hadde sverget til deres forfedre å mangfoldiggjøre dem, sendte en av sine tjenende engler som er i himmelen for å vaske hvert barn i vann, for å salve og svøpe det og for å legge i hendene to glatte steiner, fra den ene sugde det melk og fra den andre honning, og han lot dets hår vokse til knærne, slik at det kunne dekke seg; for å trøste det og klynge seg til det, gjennom hans medfølelse for det.

Og da Herren hadde medfølelse med dem og ønsket å få dem til å blomstre på jorden, beordret han jorden til å ta imot dem for å bli bevart inntil tiden for deres oppvekst; hvoretter jorden åpnet sin munn og spydde dem ut.

Og barna til Israels barn var på jorden som markens urt, gjennom Guds nåde mot dem.

Og da alle egypterne så dette, gikk de ut til sine marker med sitt okseåk og sine ploger, og de pløyet dem opp som man pløyer jorden ved såtid.

Og da de pløyde, var de ute av stand til å skade Israels barns spedbarn, så folket økte og vokste overmåte.

Og Farao beordret daglig sine offiserer til å gå til Gosen for å søke etter Israels barns spedbarn.

Og da de hadde søkt og funnet en, tok de det fra morens barm med makt, og kastet det i elven, men kvinnebarnet lot de bli med sin mor; slik gjorde egypterne mot israelittene alle dager.