Etter Jakobs død ble israelittene tallrike i Egypt. De ble en nasjon med mange innbyggere, for de støttet hverandre i kjærlighet og hjalp hverandre. De ble tallrike og vokste seg sterke — selv i løpet av ti jubileumsår [= 70 år] — i hele Josefs liv.

Det var ingen satan eller ondskap i Josefs liv etter Jakobs død, for egypterne viste stor respekt for israelittene.

Josef døde da han var 110 år gammel. Han hadde bodd i Kanaan i 17 år, vært slave i 10 år, fengslet i 3 år, og han var hersker over hele Egypt under farao i 80 år.

Han døde sammen med brødrene sine og hele den generasjonen.

Før han døde, befalte han israelittene å ta med seg benene hans da de forlot Egypt.

Han fikk dem til å sverge på å ta med seg benene hans, fordi han visste at egypterne ikke ville la ham bli begravet i Kanaan.

Han kunne ikke dra inn i Egypt fordi en ny, mektig konge hersket der. Derfor måtte han returnere til Kanaan, hvor portene til Egypt var stengt, og ingen fikk komme inn eller ut.

Josef døde i det førtiseksende jubileumsåret, i den sjette uken, i det andre året [2242]. Han ble begravet i Egypt, og brødrene hans døde etter ham.

Israelittene tok med seg alle beinene til Jakobs sønner, unntatt Josefs bein, og de begravde dem i den doble hulen i fjellet.

Mange vendte tilbake til Egypt, men noen ble værende på fjellet i Hebron, hvor også din far Amram var.

Kongen av Kanaan beseiret kongen av Egypt og stengte portene til Egypt.

Han utformet en ond plan mot israelittene for å påføre dem lidelser. Han sa til egypterne:

'Israelsfolket er mange og flere enn oss. La oss lage en plan for å hindre dem i å bli flere og gjøre dem til slaver før de kan bli en trussel for oss.'

Han utpekte oppsynsmenn over dem for å påføre dem slaveri, og de bygde byene Pithom og Ramses for farao.

De ble pålagt slaveri, men jo mer de ble plaget, desto flere ble de og vokste i antall.

Egypterne så på israelittene med avsky, drevet av frykt for det stadig økende antallet deres.