I det tjue-niende jubileet, i den første uken — ved dens begynnelse [1373] — giftet Arpachshad seg med en kvinne ved navn Rasueya, datter av Susan, datter av Elam. Hun fødte ham en sønn i det tredje året av denne uken [1375], og han kalte ham Kainan.

Da gutten vokste opp, lærte faren ham skrivekunsten. Han dro for å finne et eget sted hvor han kunne eie sin egen by.

Han fant en inskripsjon som de gamle hadde hogget inn i en stein. Han leste hva som stod der, kopierte det, og syndet på grunnlag av hva som stod der, siden det inneholdt Vokternes lære om hvordan de observerte solens, månens og stjernenes varsler og alle himmelens tegn.

Han skrev det ned, men fortalte ingen om det, for han var redd for at Noah skulle bli sint.

I det trettiende jubileet, i den andre uken — i dens første år [1429] — giftet han seg med en kvinne ved navn Melka, datter av Madai, sønn av Japheth. I det fjerde året [1432] ble han far til en sønn som han kalte Shelah, for han sa: 'Jeg har virkelig blitt sendt'.

Etter at han ble født, vokste Shelah opp og giftet seg med en kvinne ved navn Muak, datter av Kesed, hans fars bror, i det trettiførste jubileet, i den femte uken, i dens første år [1499].

Hun fødte ham en sønn i dens femte år [1503], og han kalte ham Eber. Han giftet seg med en kvinne ved navn Azurad, datter av Nebrod, i det trettiførste jubileet, i den syvende uken, i dens tredje år [1564].

I det sjette år [1567] fødte hun ham en sønn, og han kalte ham Peleg fordi på den tiden da han ble født begynte Noahs barn å dele jorden mellom seg. Derfor kalte han ham Peleg.

De delte den på en uheldig måte seg imellom og gikk til Noah.

Ved begynnelsen av det trettitredje jubileet [1569–1617] delte de jorden i tre deler — for Sem, Kam og Jafet — hver i sin egen arv. Dette skjedde i det første året av den første uken [1569] mens en av oss som var sendt var hos dem.

Da han kalte til seg barna sine, kom de til ham — de og deres barn. Han delte jorden i loddene som hans tre sønner skulle ta i besittelse. De rakte ut hendene sine og tok boken fra faren Noahs bryst.

I boken sto det at Sems lodd var midten av jorden, som han skulle arve for seg og sine barn gjennom evigheten: fra midten av fjellkjeden Rafa, fra kilden til vannet fra Tina-elva. Hans andel går vestover gjennom midten av denne elven. Man går så langt som til det dype vannet der elven begynner. Denne elven renner og heller sitt vann i Me'ats hav. Elven går så langt som til det store hav. Alt nord for dette tilhører Jafet, mens alt sør for dette tilhører Sem.

Det strekker seg til det som kalles Karas. Dette er en gren som vender sørover.

Hans andel strekker seg mot det store hav og går rett frem til det når vest for den grenen som vender sørover, for dette er havet som kalles den egyptiske havgrenen.

Derfra svinger det sørover mot munningen av det store hav ved vannkanten. Det går vestover langs Afra og går til det når vannet i Gihonelva og til sør for Gihons vann langs breddene av denne elva.

Det går østover til det når Edens hage, mot sørsiden av den — fra sør og øst av hele Eden og alt som ligger øst. Det svinger mot øst og går til det når øst for fjellkjeden som heter Rafa. Så beveger det seg ned mot bredden av munningen til Tina-elva.

Denne delen kom ved lodd for Sem og barna hans til å besitte for alltid, gjennom hans generasjon til evigheten.

Noah var veldig glad for at denne delen hadde kommet til Sem og barna hans. Han husket alt han hadde sagt i profeti med sin munn, for han hadde sagt: 'Må Herrens, Sems Guds, være velsignet, og må Herren leve der Sem bor'.

Han visste at Edens hage er det helligste av det hellige og er Herrens bolig; at Sinai-fjellet ligger midt i ørkenen; og at Sion-fjellet ligger midt i jordens navle. De tre av dem — den ene vendt mot den andre — ble skapt som hellige steder.

Han velsignet gudenes Gud, som hadde lagt Herrens ord i hans munn, og han velsignet Herren for alltid.

Han visste at en velsignet og utmerket del hadde kommet til Sem og hans barn gjennom hele evighetens historie: hele Eden-landet, hele Rødehavet, hele landet i øst, India, det som er i Rødehavet og fjellene der, hele Bashan, hele Libanon, øyene av Kaftor, hele fjellkjeden Sanir og Amana, fjellkjeden Asshur i nord, hele Elam-landet, Asshur, Babylon, Susan og Madai; alle Ararat-fjellene, hele området på den andre siden av havet i retning nord — et velsignet og romslig land. Alt i det er veldig vakkert.

For Ham kom det en annen del på den andre siden av Gihon — mot sør — på høyre side av hagen. Det går sørover til alle ildfjellene. Det går vestover mot Atel-havet og frem til Mauk-havet, der alt som synker ned, går til grunne.

Det kommer mot nord til grensen av Gadir, og kommer til stranden av vannet ved det store sjøvannet, til det når Gihon-elva. Gihon-elva går til det når høyre side av Edens hage.

Dette er landet som kom opp for Kam som en andel som han skulle besitte for seg og sine barn for alltid gjennom deres generasjoner til evigheten.

For Jafet kom det en tredje del på den andre siden av Tina-elva, nord for munningen av dens vann. Den går mot nordøst, mot hele området Gog og alt som ligger øst for det.

Det går rett nord og går mot Qelt-fjellene, mot nord og mot Mauq-havet. Det kommer til øst for Gadir så langt som til kanten av sjøvannet.

Det går til det når vest for Fara. Så snur det tilbake mot Aferag og går østover mot vannet i Me'at-havet.

Det går til kanten av Tina-elva mot nordøst til det når bredden av dens vann ved fjellkjeden Rafa. Det går rundt i nord.

Dette er landet som framkom for Jafet og hans barn som hans arvelodd som han skulle besitte for seg og sine barn gjennom deres generasjoner for alltid: fem store øyer og et stort land i nord.

Imidlertid er det kaldt, mens landet til Kam er varmt. Nå er Sems land verken varmt eller kaldt, men en blanding av kulde og varme.