Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende cymbal.

Og om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.

Og om jeg gir bort alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den er ikke oppblåst.

Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke lett provosert, tenker ikke ondt.

Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg med sannheten.

Den tåler alt, tror alt, håper alt, utholder alt.

Kjærligheten faller aldri bort. Men enten det er profetier, de skal ta slutt, eller tunger, de skal opphøre, eller kunnskap, den skal forsvinne.

For vi kjenner stykkevis, og vi profeterer stykkevis.

Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, bli borte.

Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, resonnerte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.

For nå ser vi i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, slik jeg selv er fullt ut kjent.

Og nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.