Filisterne samlet sine hærer til krig og kom sammen ved Soko, som tilhører Juda. De slo leir mellom Soko og Aseka, i Efes-Dammim.

Saul og Israels menn samlet seg og slo leir i Eladalen. De stilte seg opp i slagorden mot filisterne.

Filisterne sto på fjellet på den ene siden, og Israel sto på fjellet på den andre siden, og det var en dal mellom dem.

Da gikk det ut en tvekjemper fra filisternes leir. Hans navn var Goliat, fra Gat, og han var seks alen og et spann høy.

Han hadde en kobberhjelm på hodet og var iført en skjellbrynje. Brynjen veide fem tusen sekel kobber.

Han hadde kobberskinner på leggene og et kobberspyd mellom skuldrene.

Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydodden veide seks hundre sekel jern. En skjoldbærer gikk foran ham.

Han stilte seg opp og ropte til Israels hærrekker: Hvorfor drar dere ut og stiller dere opp til kamp? Er ikke jeg en filister, og dere Sauls tjenere? Velg dere en mann og la ham komme ned til meg.

Hvis han kan kjempe mot meg og slå meg, skal vi være deres tjenere. Men hvis jeg vinner over ham og slår ham, skal dere være våre tjenere og tjene oss.

Filisteren sa: Jeg håner Israels hærrekker i dag! Gi meg en mann, så vi kan kjempe mot hverandre!

Da Saul og hele Israel hørte disse ordene fra filisteren, ble de forferdet og svært redde.

David var sønn av en efratitt fra Betlehem i Juda som het Isai. Han hadde åtte sønner, og i Sauls dager var mannen gammel og langt oppe i årene.

Isais tre eldste sønner hadde dratt ut og fulgt Saul i krigen. Navnene på hans tre sønner som drog i krigen, var Eliab, den førstfødte, Abinadab, den neste, og Sjamma, den tredje.

David var den yngste. De tre eldste fulgte Saul.

Men David gikk fram og tilbake fra Saul for å gjete sin fars småfe i Betlehem.

Filisteren tradte fram morgen og kveld og stilte seg opp i forti dager.

Isai sa til sin sønn David: Ta med deg en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene, og spring til leiren til dine brødre.

Og bring disse ti ostene til hovedmannen over tusen. Se hvordan det går med dine brødre, og ta med deg et tegn fra dem.

Saul og de og alle Israels menn var i Eladalen og kjempet mot filisterne.

David sto tidlig opp om morgenen, overlot småfeet til en vokter, tok med seg det han skulle og gikk av sted, slik Isai hadde pålagt ham. Han kom til vognborgen nettopp da hæren drog ut til slaglinjen og ropte krigsropet.

Israel og filisterne stilte seg opp, hær mot hær.

David la fra seg tingene sine hos den som hadde tilsyn med utstyret, og sprang bort til hærrekkene. Han kom og hilste på sine brødre.

Mens han snakket med dem, se, da kom tvekjemperen — filisteren Goliat fra Gat var hans navn — opp fra filisternes rekker og talte de samme ordene. Og David hørte det.

Da alle Israels menn så mannen, flyktet de for ham og ble svært redde.

Israels menn sa: Har dere sett denne mannen som kommer opp? Han kommer for å håne Israel. Den mannen som slår ham, vil kongen gjøre svært rik. Han vil gi ham sin datter og gjøre hans fars hus fritt i Israel.

David sa til mennene som sto ved siden av ham: Hva skal gjøres med den mannen som slår denne filisteren og tar bort skammen fra Israel? For hvem er denne uomskarede filisteren, at han skulle håne den levende Guds hærrekker?

Folket svarte ham på samme måte og sa: Slik skal det gjøres med den mannen som slår ham.

Da hans eldste bror Eliab hørte ham snakke med mennene, ble Eliab sint på David og sa: Hvorfor har du kommet hit ned? Og hvem har du overlatt de få sauene til i ødemarken? Jeg kjenner ditt overmot og ditt onde hjerte. Du er kommet ned for å se på kampen.

David sa: Hva har jeg gjort nå? Er det ikke grunn til det?

Han vendte seg bort fra ham mot en annen og sa det samme. Og folket svarte ham igjen som første gang.

Da ordene David talte, ble hørt, fortalte de dem for Saul, og han sendte bud etter ham.

David sa til Saul: La ikke noe menneskes hjerte falle på grunn av ham. Din tjener vil gå og kjempe mot denne filisteren.

Saul sa til David: Du kan ikke gå mot denne filisteren og kjempe mot ham, for du er bare en gutt, og han har vært krigsmann fra sin ungdom.

David sa til Saul: Din tjener gjette sin fars småfe. Da kom det en løve og en bjørn og tok et lam fra flokken.

Jeg gikk etter den, slo den og reddet lammet fra dens gap. Da den reiste seg mot meg, grep jeg den i skjegget, slo den og drepte den.

Din tjener har slått både løven og bjørnen. Denne uomskarede filisteren skal bli som en av dem, for han har hånet den levende Guds hærrekker.

David sa videre: HERREN som reddet meg fra løvens klør og fra bjørnens klør, han vil redde meg fra denne filisterens hånd. Saul sa til David: Gå, og HERREN være med deg!

Saul kledde David i sin egen rustning og satte en kobberhjelm på hans hode og iførte ham en brynje.

David bandt sverdet utenpå rustningen og forsøkte å gå, for han hadde ikke prøvd det før. David sa til Saul: Jeg kan ikke gå med dette, for jeg har ikke prøvd det. Så tok David det av seg.

Han tok staven sin i hånden og valgte seg fem glatte steiner fra bekken og la dem i gjetervesken han hadde — i tasken — og slyngen hadde han i hånden. Så nærmet han seg filisteren.

Filisteren kom nærmere og nærmere David, og mannen som bar skjoldet, gikk foran ham.

Da filisteren så seg om og fikk øye på David, foraktet han ham, for han var bare en gutt, rødmusset og med et vakkert utseende.

Filisteren sa til David: Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med stokker? Og filisteren forbannet David ved sine guder.

Filisteren sa til David: Kom hit til meg, så skal jeg gi ditt kjøtt til himmelens fugler og markens dyr.

Da sa David til filisteren: Du kommer mot meg med sverd og spyd og kastespyd, men jeg kommer mot deg i HERREN hærskarenes navn, Israels hærrekkers Gud, som du har hånet.

I dag skal HERREN overgi deg i min hånd. Jeg skal slå deg og hugge hodet av deg. Jeg skal i dag gi filisternes hærs kropper til himmelens fugler og jordens villdyr, så hele jorden skal vite at det er en Gud i Israel.

Og hele denne forsamlingen skal få vite at HERREN ikke frelser med sverd og spyd. For kampen er HERRENS, og han skal gi dere i vår hånd.

Da filisteren reiste seg og gikk og nærmet seg David, skyndte David seg og sprang mot hærrekkene for å møte filisteren.

David stakk handen i vesken, tok ut en stein, slynget den og traff filisteren i pannen. Steinen trengte inn i pannen hans, og han falt med ansiktet mot jorden.

Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han slo filisteren og drepte ham, og David hadde ikke noe sverd i handen.

David sprang bort og stilte seg over filisteren. Han tok hans sverd og drog det ut av sliren og drepte ham og hogg hodet av ham med det. Da filisterne så at deres kjempe var død, flyktet de.

Israels og Judas menn reiste seg og ropte og forfulgte filisterne helt til dalen og til Ekrons porter. Filisternes falne la pa veien til Sja'arajim, helt til Gat og Ekron.

Israelittene vendte tilbake fra forfolgelsen av filisterne og plyndret deres leir.

David tok filisterens hode og førte det til Jerusalem, men hans rustning la han i sitt telt.

Da Saul så David gå ut mot filisteren, sa han til Abner, hærføreren: Abner, hvem er denne guttens far? Abner sa: Så sant du lever, konge, jeg vet det ikke.

Kongen sa: Finn ut hvem den unge mannens far er.

Da David kom tilbake etter å ha drept filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul med filisterens hode i hånden.

Saul sa til ham: Hvem er du sønn av, unge mann? David svarte: Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.