For dere vet selv, brødre, at vår inngang hos dere ikke var forgjeves.

Men enda vi hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, var vi frimodige i vår Gud til å forkynne Guds evangelium for dere under stor motstand.

For vår formaning kommer ikke av villfarelse eller av urenhet, heller ikke med list,

men likesom vi er funnet verdige av Gud til å bli betrodd evangeliet, slik taler vi, ikke for å tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

For vi kom aldri med smigrende ord, som dere vet, og heller ikke med noe skjult begjær etter vinning -- Gud er vitne --

og vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller av andre, enda vi som Kristi apostler kunne ha vært dere til byrde.

Men vi var milde blant dere, som en mor som varmer sine barn.

Med slik inderlig lengsel etter dere ville vi gjerne dele med dere, ikke bare Guds evangelium, men også våre egne liv, fordi dere var blitt oss så kjære.

For dere husker, brødre, vårt arbeid og vår møye. Vi arbeidet natt og dag for ikke å være noen av dere til byrde, mens vi forkynte Guds evangelium for dere.

Dere er vitner, og Gud med, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi opptrådte blant dere som tror.

Dere vet jo at vi formante og oppmuntret og vitnet for hver enkelt av dere, som en far gjør med sine barn,

at dere skulle vandre verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.

Derfor takker vi også Gud uavlatelig, for da dere mottok Guds ord, som dere hørte av oss, tok dere imot det ikke som menneskers ord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som også er virksomt i dere som tror.

For dere, brødre, ble etterfølgere av Guds menigheter som er i Judea i Kristus Jesus, for dere led det samme av deres egne landsmenn som de har lidd av jødene,

de som drepte både Herren Jesus og sine egne profeter, og som har forfulgt oss. De er ikke til behag for Gud og er imot alle mennesker,

da de hindrer oss i å tale til hedningene så de kan bli frelst, for alltid å fylle sine synders mål. Men vreden har til slutt kommet over dem.

Men vi, brødre, som for en kort tid var skilt fra dere i det ytre, men ikke i hjertet, vi var desto mer ivrige etter å se deres ansikt, med stor lengsel.

Derfor ville vi komme til dere -- jeg, Paulus, både en og to ganger -- men Satan hindret oss.

For hva er vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? Er det ikke nettopp dere, for vår Herre Jesu Kristi åsyn ved hans komme?

For dere er vår ære og vår glede.