Da det ble bestemt at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overgitt til en offiser ved navn Julius, av den keiserlige avdelingen.

Vi gikk om bord på et skip fra Adramyttium som skulle seile langs kysten av Asia. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var med oss.

Neste dag la vi til i Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og lot ham få gå til sine venner og bli tatt vare på.

Derfra seilte vi i le av Kypros fordi vinden var imot.

Vi seilte over havet langs Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.

Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord på det.

I mange dager seilte vi langsomt og kom med nød på høyde med Knidos. Da vinden ikke tillot oss å gå videre, seilte vi i le av Kreta forbi Salmone.

Vi fulgte kysten med nød og neppe og kom til et sted som heter Fagre Havner, nær byen Lasea.

Det hadde gått lang tid, og sjøreisen var nå farlig fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem

og sa: Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil føre med seg ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.

Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipperen enn på det Paulus sa.

Og fordi havnen var lite egnet til å overvintre i, besluttet de fleste å seile derfra også, for om mulig å nå Foiniks og overvintre der, en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.

Da det begynte å blåse svakt fra sør, trodde de at de hadde oppnådd det de ville. De lettet anker og seilte tett langs Kreta.

Men ikke lenge etter slo en stormvind ned mot øyen, kalt Eurakylon.

Skipet ble grepet av stormen og kunne ikke holde seg opp mot vinden. Vi ga opp og lot oss drive.

Vi seilte i le av en liten øy som heter Klauda, og der fikk vi med nød berget båten.

Da de hadde heist den opp, brukte de hjelpemidler og surret tau rundt skipet. Og av frykt for å drive på Syrten firet de seilet ned og lot seg drive.

Vi ble kastet voldsomt omkring av stormen, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord.

Den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr ut.

I mange dager viste verken sol eller stjerner seg, og stormen raste voldsomt. Da var til slutt alt håp om redning borte.

De hadde ikke spist på lenge. Da sto Paulus fram blant dem og sa: Menn, dere burde ha lyttet til meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere spart dere for denne ulykken og dette tapet.

Men nå oppfordrer jeg dere til å være ved godt mot. Ingen av dere skal miste livet, bare skipet.

For i natt sto en engel for meg fra den Gud jeg tilhører og tjener,

og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.

Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som det er sagt meg.

Men vi må strande på en øy.

Den fjortende natten, da vi drev omkring i Adriaterhavet, merket sjøfolkene ved midnatt at de nærmet seg land.

De loddet og fant tyve favner. Litt lenger fram loddet de igjen og fant femten favner.

De fryktet at vi skulle støte på klipper, kastet ut fire ankre fra akterskipet og ønsket at det måtte bli dag.

Sjøfolkene forsøkte å rømme fra skipet. De firet båten ned i sjøen under påskudd av å ville legge ut ankre fra baugen.

Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Om ikke disse mennene blir i skipet, kan dere ikke bli reddet.

Da kappet soldatene tauene til baten og lot den falle i sjøen.

Mens det ennå var mørkt, ba Paulus alle om å ta til seg mat og sa: I dag er det fjortende dagen dere har ventet og gått uten mat og ikke spist noe.

Jeg oppfordrer dere derfor til å ta til dere mat. Det vil være til deres redning. For det skal ikke falle et hår av hodet på noen av dere.

Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øyne, brøt det og begynte å spise.

Da fattet de alle mot og tok selv til seg mat.

Vi var i alt to hundre og syttiseks personer om bord på skipet.

Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen.

Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet. Men de fikk øye på en vik med en strand, og dit bestemte de seg for å styre skipet om de kunne.

De kappet ankrene og lot dem synke i havet. Samtidig løste de tauene på styrearene, heiste forseilet for vinden og holdt kurs mot stranden.

Men de støtte på en sandbanke og skipet gikk på grunn. Baugen satte seg fast og ble stående ubevegelig, men akterskipet ble slått i stykker av bølgenes kraft.

Soldatenes plan var å drepe fangene for at ingen skulle svømme bort og rømme.

Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i planen. Han befalte at de som kunne svomme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land.

De andre skulle klare seg på planker og vrakgods fra skipet. Slik gikk det til at alle kom velberget i land.