Da vi var berget, fikk vi vite at øyen het Malta.

De innfødte viste oss usedvanlig vennlighet. De tente et bål og tok imot oss alle, for det regnet og var kaldt.

Paulus samlet en bunke kvister og la dem på ilden. Da for en hoggorm ut av varmen og bet seg fast i hånden hans.

Da de innfødte så slangen henge fra hånden hans, sa de til hverandre: Denne mannen er helt sikkert en morder. Han ble reddet fra havet, men rettferdigheten lar ham ikke leve.

Men han ristet slangen av seg i ilden og tok ingen skade.

De ventet at han ville hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet lenge og så at det ikke skjedde ham noe vondt, endret de mening og sa at han var en gud.

I nærheten av det stedet hadde den fremste mannen på øyen, som het Publius, sine eiendommer. Han tok vennlig imot oss og ga oss husly i tre dager.

Publius' far la syk med feber og blodsott. Paulus gikk inn til ham, ba, la hendene på ham og helbredet ham.

Da dette hadde skjedd, kom også de andre på øyen som hadde sykdommer, og ble helbredet.

De viste oss stor ære, og da vi skulle reise, forsynte de oss med det vi trengte.

Etter tre måneder seilte vi ut med et skip fra Alexandria som hadde overvintret på øyen og hadde Tvillingene som merke.

Vi la til i Syrakus og ble der i tre dager.

Derfra seilte vi langs kysten og kom til Regium. Neste dag fikk vi sørvind, og dagen etter kom vi til Puteoli.

Der fant vi brodre som ba oss bli hos dem i sju dager. Og slik kom vi til Roma.

Da brødrene der hørte om oss, kom de oss i møte helt til Appius Forum og Tres Tabernæ. Da Paulus så dem, takket han Gud og fattet mot.

Da vi kom til Roma, overga offiseren fangene til kommandanten for livvakten. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv med en soldat som voktet ham.

Etter tre dager kalte Paulus sammen de fremste blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: Brødre, enda jeg ikke har gjort noe mot folket eller mot fedrenes skikker, ble jeg overgitt som fange fra Jerusalem i romernes hender.

De forhørte meg og ville ha satt meg fri, fordi det ikke var noen dødsgrunn hos meg.

Men da jødene motsatte seg det, ble jeg nødt til å anke til keiseren, uten at jeg har noe å anklage mitt folk for.

Av denne grunn har jeg bedt om å få se dere og tale med dere. For det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenken.

De sa til ham: Vi har verken fått brev fra Judea om deg, og ingen av brødrene som er kommet hit, har meldt eller sagt noe ondt om deg.

Men vi ønsker å høre fra deg hva du mener. For om denne sekten vet vi at den overalt blir motsagt.

De avtalte en dag med ham, og da kom mange til ham der han bodde. Han utla og vitnet for dem om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Moseloven og profetene, fra morgen til kveld.

Noen ble overbevist av det som ble sagt, mens andre ikke trodde.

Da de ikke kunne bli enige seg imellom, brøt de opp. Paulus sa dette ene ordet: Med rette talte Den hellige Ånd gjennom profeten Jesaja til våre fedre

da han sa: Gå til dette folket og si: Dere skal høre og høre, men ikke forstå. Dere skal se og se, men ikke skjelne.

For dette folkets hjerte er blitt sløvet, og med ørene hører de tungt, og øynene sine har de lukket til, så de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kan helbrede dem.

Dere skal derfor vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre!

Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde en heftig diskusjon seg imellom.

Paulus ble boende to hele ar i sin egen leide bolig, og han tok imot alle som kom til ham.

Han forkynte Guds rike og lærte om Herren Jesus Kristus med full frimodighet og uten hindring.