Da sa ypperstepresten: Er dette sant?

Han svarte: Brødre og fedre, hør! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan,

og sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og kom til det landet jeg skal vise deg.

Da dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Og derfra, etter at hans far var død, lot Gud ham flytte til dette landet som dere nå bor i.

Han ga ham ingen arv i det, ikke så mye som en fotbredde. Men han lovte å gi det til ham og hans ættlinger etter ham til eiendom, enda han ikke hadde noe barn.

Og Gud talte slik: Hans ættlinger skal bo som fremmede i et fremmed land, og de skal gjøre dem til slaver og mishandle dem i fire hundre år.

Men det folket de skal trælle under, vil jeg dømme, sa Gud. Og deretter skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.

Og han ga ham omskjærelsens pakt. Og så fikk Abraham Isak og omskar ham på den åttende dagen, og Isak fikk Jakob, og Jakob fikk de tolv patriarkene.

Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham

og fridde ham ut av alle hans trengsler og ga ham nåde og visdom for farao, Egypts konge. Og han satte ham til å styre over Egypt og hele sitt hus.

Så kom det hungersnød over hele Egypt og Kanaan, og stor nød, og våre fedre fant ikke mat.

Men da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre av sted første gang.

Og andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brodre, og Josefs slekt ble kjent for farao.

Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler i alt.

Så dro Jakob ned til Egypt og døde, han og våre fedre.

Og de ble ført over til Sikem og lagt i den graven som Abraham hadde kjøpt for en sum penger av Hamors sønner i Sikem.

Men da tiden for loftets oppfyllelse nærmet seg, det som Gud hadde lovt Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,

helt til en annen konge som ikke kjente Josef, sto fram.

Han brukte list mot vårt folk og mishandlet våre fedre, så de måtte sette ut sine småbarn for at de ikke skulle overleve.

På den tiden ble Moses født, og han var usedvanlig vakker. Han ble fostret i sin fars hus i tre måneder.

Og da han ble satt ut, tok faraos datter ham opp og fostret ham som sin egen sønn.

Og Moses ble opplært i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerning.

Da han var blitt førti år gammel, fikk han i hjertet å besøke sine brødre, Israels barn.

Og da han så en som ble urett behandlet, forsvarte han ham og hevnet den undertrykte ved å slå ned egypteren.

Han mente at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd. Men de forsto det ikke.

Neste dag viste han seg for dem mens de stridde, og han prøvde å forlike dem og sa: Menn, dere er brødre! Hvorfor gjør dere urett mot hverandre?

Men han som gjorde urett mot sin neste, støtte ham fra seg og sa: Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?

Vil du kanskje drepe meg slik du drepte egypteren i går?

Da flyktet Moses på grunn av dette ordet og ble en fremmed i Midians land, der han fikk to sønner.

Og da førti år var gått, viste en Herrens engel seg for ham i ørkenen ved fjellet Sinai, i en flamme i en tornebusk.

Da Moses så det, undret han seg over synet. Og da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham:

Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skalv Moses og våget ikke å se.

Da sa Herren til ham: Ta av deg skoene, for stedet du står på, er hellig grunn.

Jeg har sett mitt folks lidelse i Egypt, og jeg har hørt deres sukk, og jeg har steget ned for å utfri dem. Kom nå, jeg vil sende deg til Egypt.

Denne Moses som de avviste da de sa: Hvem har satt deg til leder og dommer? - ham sendte Gud som både leder og befrier ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.

Han førte dem ut etter å ha gjort under og tegn i Egypts land og i Rødehavet og i ørkenen i førti år.

Det var denne Moses som sa til Israels barn: En profet lik meg skal Herren deres Gud oppreise for dere blant deres brodre. Ham skal dere høre.

Det var han som i forsamlingen i ørkenen var sammen med engelen som talte til ham på Sinai fjell, og med våre fedre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.

Ham ville våre fedre ikke være lydige mot, men de støtte ham fra seg og vendte i sine hjerter tilbake til Egypt

og sa til Aron: Lag oss guder som kan gå foran oss! For denne Moses som førte oss ut av Egypts land - vi vet ikke hva som er blitt av ham.

Og de laget en kalv i de dagene og brakte offer til avguden og gledet seg over sine henders verk.

Da vendte Gud seg bort og overga dem til å dyrke himmelens hær, som det står skrevet i profetenes bok: Brakte dere vel slaktoffer og andre offer til meg i førti år i ørkenen, Israels hus?

Nei, dere bar Moloks telt og deres gud Remfans stjerne, bildene som dere laget for å tilbe dem. Og jeg vil føre dere bort, langt bortenfor Babylon.

Våre fedre hadde vitnesbyrdes telt i ørkenen, slik han som talte til Moses, hadde befalt - at han skulle lage det etter det forbildet han hadde sett.

Dette teltet overtok også våre fedre og førte det inn med Josva i det landet de tok i eie fra hedningene, som Gud drev ut for våre fedre, helt til Davids dager.

Han fant nåde for Gud og ba om å få finne en bolig for Jakobs Gud.

Men det var Salomo som bygde ham et hus.

Men Den Høyeste bor ikke i templer gjort med hender, som profeten sier:

Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for meg? sier Herren. Eller hva er stedet der jeg skal hvile?

Har ikke min hand gjort alt dette?

Dere stænakkede og uomskårne på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Som deres fedre, så også dere.

Hvem av profetene forfulgte ikke deres fedre? De drepte dem som på forhånd forkynte den Rettferdiges komme, og nå har dere blitt hans forrædere og mordere -

dere som mottok loven gjennom englers ordninger, men ikke holdt den.

Da de hørte dette, ble de rasende i sine hjerter og skar tenner mot ham.

Men han var full av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen og så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.

Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!

Da ropte de med høy røst og holdt seg for ørene og stormet samstemmig inn på ham.

De drev ham ut av byen og steinet ham. Og vitnene la sine klær ned ved fottene til en ung mann som het Saulus.

Og de steinet Stefanus mens han ba og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd!

Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synden! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.