I det tredje året av Kyros, kongen av Persia, ble et ord åpenbart for Daniel, som ble kalt Beltsasar. Ordet var sant, og det handlet om en stor strid. Han forsto ordet og fikk forstand på synet.

I de dagene sorget jeg, Daniel, i tre hele uker.

Jeg spiste ikke utsøkt mat, verken kjøtt eller vin kom i min munn, og jeg salvet meg ikke, for tre hele uker var gått.

På den tjuefjerde dagen i den første måneden var jeg ved bredden av den store elven Hiddekel.

Da loftet jeg øynene og sa, og se, det sto en mann kledd i lin, med et belte av fint gull fra Ufas rundt hoftene.

Hans kropp var som krysolitt, hans ansikt som lynet, hans øyne som flammende fakler, hans armer og føtter som blankt bronse, og lyden av hans ord som lyden av en folkemengde.

Bare jeg, Daniel, sa synet. Mennene som var med meg, sa ikke synet, men en stor skrekk falt over dem, og de flyktet og gjemte seg.

Så ble jeg alene tilbake og så dette store synet. Det ble ingen kraft igjen i meg, mitt utseende ble forvrengt, og jeg beholdt ingen styrke.

Men jeg hørte lyden av hans ord, og da jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.

Og se, en hånd rørte ved meg og fikk meg opp på knærne og hendene.

Han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann, forstå de ord jeg taler til deg, og reis deg opp, for jeg er nå sendt til deg. Da han sa dette til meg, reiste jeg meg opp skjelvende.

Da sa han til meg: Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du satte ditt hjerte på å forstå og å ydmyke deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.

Men fyrsten over Persias rike motstod meg i tjueen dager. Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, og jeg ble der hos Persias konger.

Nå er jeg kommet for å la deg forstå hva som skal hende ditt folk i de siste dager, for synet gjelder dager langt frem i tiden.

Da han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble måløs.

Og se, en som lignet et menneske rørte ved mine lepper. Da åpnet jeg munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: Min herre, på grunn av synet har smerter kommet over meg, og jeg har ingen styrke igjen.

Hvordan kan min herres tjener tale med min herre? For nå er det ingen kraft i meg, og det er ingen pust igjen i meg.

Da rørte en som så ut som et menneske ved meg igjen og styrket meg.

Og han sa: Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær sterk! Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: Tal, min herre, for du har styrket meg.

Da sa han: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå skal jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Og når jeg drar ut, se, da skal Grekenlands fyrste komme.

Men jeg vil fortelle deg det som er skrevet i sannhetens bok. Det er ingen som står sammen med meg mot disse, unntatt Mikael, deres fyrste.