Lytt, dere himler, så vil jeg tale! Og hør, du jord, min munns ord!

Som regnet skal min lære dryppe, som duggen skal mitt ord falle, som yr på det grønne gresset og som regndråper på urter.

For jeg vil forkynne HERRENS navn. Gi vår Gud ære!

Han er Klippen, fullkomment er hans verk. For alle hans veier er rett. En trofast Gud, uten urett, rettferdig og rettvis er han.

De har handlet fordervet mot ham. De er ikke hans barn, men en skam -- en vrang og krokete slekt.

Er det slik du lønner HERREN, du dåraktige og uvise folk? Er han ikke din far, som kjøpte deg? Han skapte deg og grunnla deg.

Husk de gamle dager, gi akt på årene gjennom slektene. Spør din far, og han skal forkynne deg det, dine eldste, og de skal si deg det.

Da Den Høyeste ga folkeslagene deres arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels barn.

For HERRENS del er hans folk, Jakob er hans arvelodd.

Han fant ham i ørkenlandet, i den øde, hylende ødemark. Han omsluttet ham, han ga akt på ham, han voktet ham som sin øyensten.

Som en ørn vekker sitt rede og svever over sine unger, brer ut sine vinger, tar dem og bærer dem på sine vingefjær,

slik førte HERREN ham alene, og det var ingen fremmed gud med ham.

Han lot ham ri på landets høyder og ete markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av den harde stein,

smør av kyr og melk av småfe, med fett av lam og værer fra Basan, og bukker, med den feteste hvete. Og vindrueblod drakk du, den røde.

Men Jesjurun ble fet og slo bakut. Du ble fet, du ble tykk, du ble doven. Da forlot han Gud som skapte ham og foraktet sin frelses Klippe.

De egget ham til nidkjærhet med fremmede guder, med styggedommer vakte de hans vrede.

De ofret til onde ånder, ikke til Gud, til guder de ikke kjente, nye guder som nylig var kommet, som deres fedre ikke fryktet.

Klippen som fødte deg, glemte du, og du glemte Gud som formet deg.

Og HERREN så det og forkastet dem i harme over sine sønner og døtre.

Og han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt for dem, jeg vil se hva deres ende blir. For en vrang slekt er de, barn som det ikke er troskap i.

De har vakt min nidkjærhet med det som ikke er Gud, vakt min vrede med sine tomheter. Og jeg vil vekke deres nidkjærhet med det som ikke er et folk, med et dåraktig folk vil jeg vekke deres vrede.

For en ild er opptent i min vrede og brenner til det dypeste dødsrike. Den fortærer jorden og dens grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann.

Jeg vil hope ulykker over dem, jeg vil bruke mine piler på dem.

De skal utmagres av sult og fortæres av feber og bitter pest. Villdyrs tenner sender jeg mot dem, med gift fra slanger i støvet.

Ute skal sverdet røve barn, og inne redselen -- både den unge mannen og jomfruen, diebarnet og den gråhårede.

Jeg sa: Jeg ville spre dem til alle kanter, la minnet om dem opphøre blant mennesker.

Hadde jeg ikke fryktet fiendens hån, at deres motstandere kunne misforstå og si: Vår hånd var sterk, og HERREN har ikke gjort alt dette.

For de er et folk uten råd, og det er ingen forstand i dem.

Om de bare var vise og forsto dette og tenkte på sin ende!

Hvordan kan én jage tusen og to drive ti tusen på flukt, om ikke fordi deres Klippe solgte dem og HERREN overga dem?

For deres klippe er ikke som vår Klippe, det kan våre fiender selv dømme.

For av Sodomas vintre er deres vintre, fra Gomorras marker. Deres druer er giftdruer, bitre er deres klaser.

Deres vin er dragers gift og slangers grusomme venom.

Er ikke dette gjemt hos meg, forseglet i mine skattkamre?

Hevnen og gjengjeldelsen tilhører meg. Deres fot skal vakle i sin tid. For deres ulykkes dag er nær, og det som venter dem, kommer fort.

For HERREN skal dømme sitt folk og forbarme seg over sine tjenere, når han ser at deres kraft er borte og det ikke finnes noen igjen, verken bunden eller fri.

Og han skal si: Hvor er deres guder, klippen de satte sin lit til,

som åt fettet av deres slaktoffer og drakk vinen av deres drikkoffer? La dem stå opp og hjelpe dere, la dem være deres vern!

Se nå at jeg, jeg er han, og det er ingen Gud ved siden av meg. Jeg dreper og gjør levende, jeg sårer og helbreder. Og det er ingen som kan redde ut av min hånd.

For jeg løfter min hånd til himmelen og sier: Så sant jeg lever til evig tid:

Når jeg hvesser mitt lynende sverd og min hånd griper til dom, da skal jeg hevne meg på mine fiender og gjengjelde dem som hater meg.

Jeg skal gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal fortære kjøtt -- av de slagnes og fangnes blod, fra fiendens lederes hoder.

Juble, dere folkeslag, med hans folk! For han hevner sine tjeneres blod og lar hevn komme over sine motstandere og gjør soning for sitt land og sitt folk.

Og Moses kom og talte alle ordene i denne sangen for folkets ører, han og Hosea, Nuns sønn.

Og da Moses var ferdig med å tale alle disse ordene til hele Israel,

sa han til dem: Legg dere på hjertet alle de ordene jeg vitner for dere i dag, så dere kan befale deres barn å holde og gjøre alle ordene i denne loven.

For det er ikke et tomt ord for dere, for det er deres liv. Og ved dette ordet skal dere leve lenge i det landet dere drar over Jordan for å ta i eie.

Og HERREN talte til Moses den samme dagen og sa:

Gå opp på dette Abarim-fjellet, Nebo-fjellet, som er i Moabs land overfor Jeriko, og se Kanaans land som jeg gir Israels barn til eiendom.

Og dø på fjellet du går opp på, og bli samlet til ditt folk, slik din bror Aron døde på Hør-fjellet og ble samlet til sitt folk.

Fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meriba-vannet i Kadesj i Sins ørken, fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.

For du skal se landet foran deg, men du skal ikke komme inn i det landet jeg gir Israels barn.