Så vendte jeg meg og så all den undertrykkelse som skjer under solen. Og se, der var de undertryktes tårer, og ingen trøstet dem. Makt var i deres undertrykkeres hånd, og ingen trøstet dem.

Da priste jeg de døde som allerede var døde, mer enn de levende som ennå lever.

Men bedre enn dem begge er den som ennå ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som gjøres under solen.

Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeidet springer ut av den enes misunnelse mot den andre. Også dette er tomhet og jag etter vind.

Dåren legger hendene i fanget og fortærer sitt eget kjøtt.

Bedre er en håndfull med ro enn to never fulle med strev og jag etter vind.

Så vendte jeg meg igjen og så tomhet under solen:

Der er en som er alene, uten noen annen; han har verken sønn eller bror. Likevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øyne mettes ikke av rikdom. Hvem strever jeg for og nekter min sjel det gode? Også dette er tomhet og ond møye.

To er bedre enn en, for de har god lønn for sitt strev.

For om de faller, kan den ene reise den andre opp. Men ve den ensomme som faller! Han har ingen annen til å reise seg opp.

Likeledes, når to ligger sammen, har de det varmt. Men hvordan kan en alene holde varmen?

Og om noen kan overmanne den ene, kan to stå imot ham. En tredobbelt snor brytes ikke så lett.

Bedre er en fattig og vis gutt enn en gammel og dårlig konge som ikke lenger lar seg formane.

For fra fengselet gikk han ut for å bli konge, enda han var født fattig i sitt kongerike.

Jeg så alle de levende som vandrer under solen, med den andre ungdommen som skulle stå i hans sted.

Det var ingen ende på alt folket, på alle dem som hadde vært før dem. Heller ikke skal de som kommer etter, glede seg over ham. For også dette er tomhet og jag etter vind.