Så kom kongen og Haman til gjestebud hos dronning Ester.

Også på denne andre dagen sa kongen til Ester ved vinmåltidet: «Hva er din bønn, dronning Ester? Den skal bli oppfylt. Hva er ditt ønske? Om det så er halvparten av riket, skal det skje.»

Da svarte dronning Ester: «Om jeg har funnet nåde for dine øyne, konge, og om det behager kongen, la mitt liv bli gitt meg som min bønn, og mitt folk som mitt ønske.

For vi er solgt, jeg og mitt folk, til å ødelegges, drepes og utryddes. Hadde vi bare vært solgt som treller og trellkvinner, hadde jeg tidd stille. Men fienden kan ikke veie opp kongens tap.»

Da sa kong Ahasverus til dronning Ester: «Hvem er han, og hvor er han, som har dristet seg til å gjøre dette?»

Ester sa: «En motstander og fiende – denne onde Haman!» Da ble Haman grepet av redsel for kongen og dronningen.

Kongen reiste seg i vrede fra vinmåltidet og gikk ut i slottshagen. Haman ble stående for å be dronning Ester om sitt liv, for han så at kongen hadde bestemt hans undergang.

Da kongen kom tilbake fra slottshagen til festsalen, hadde Haman kastet seg ned over divanen der Ester lå. Da sa kongen: «Vil han også forgripe seg på dronningen her i mitt nærvær, i mitt eget hus?» Knapt var ordet gått ut av kongens munn, før de tildekket Hamans ansikt.

Harbona, en av hoffmennene, sa for kongen: «Se, galgen som Haman har reist for Mordekai, som talte til kongens beste, står i Hamans hus, femti alen høy.» Kongen sa: «Heng ham på den!»

Så hengte de Haman på galgen han hadde reist for Mordekai. Da la kongens vrede seg.