I den tolvte måneden, det er måneden adar, på den trettende dagen, da kongens bud og forordning skulle settes i verk, den dagen jødenes fiender hadde håpet å få makt over dem – men det ble snudd, så jødene fikk makt over dem som hatet dem –

da samlet jødene seg i sine byer i alle kong Ahasverus' provinser for å legge hånd på dem som søkte deres undergang. Ingen kunne stå seg mot dem, for frykt for dem hadde falt over alle folkene.

Alle provinsenes fyrster, satrapene, stattholderne og kongens embetsmenn støttet jødene, for frykt for Mordekai hadde falt over dem.

For Mordekai var stor i kongens hus, og hans ry spredte seg til alle provinsene, for mannen Mordekai ble stadig mektigere.

Jødene slo alle sine fiender med sverd, drap og ødeleggelse, og gjorde som de ville med dem som hatet dem.

I borgen Susan drepte og tilintetgjorde jødene fem hundre mann.

De drepte Parsjandata, Dalfon, Aspata,

Porata, Adalja, Aridata,

Parmasjta, Arisai, Aridai og Vajesata,

de ti sønnene til Haman, sønn av Hammedata, jødenes fiende. Men de la ikke hånd på byttet.

Den dagen ble antallet drepte i borgen Susan meldt til kongen.

Kongen sa til dronning Ester: «I borgen Susan har jødene drept og tilintetgjort fem hundre mann og Hamans ti sønner. Hva har de da gjort i resten av kongens provinser? Hva er din bønn? Den skal bli oppfylt. Hva er ditt ønske videre? Det skal skje.»

Ester sa: «Om det behager kongen, la jødene i Susan også i morgen få handle etter dagens forordning, og la Hamans ti sønner bli hengt på galgen.»

Kongen befalte at det skulle gjøres. Forordningen ble gitt i Susan, og Hamans ti sønner ble hengt.

Jødene i Susan samlet seg også på den fjortende dagen i måneden adar og drepte tre hundre mann i Susan. Men de la ikke hånd på byttet.

De andre jødene i kongens provinser samlet seg og forsvarte sitt liv og fikk ro fra sine fiender. De drepte syttifem tusen av dem som hatet dem, men de la ikke hånd på byttet.

Det var på den trettende dagen i måneden adar. På den fjortende hadde de hvile og gjorde den til en dag med fest og glede.

Men jødene i Susan samlet seg på den trettende og den fjortende dagen. På den femtende hadde de hvile og gjorde den til en dag med fest og glede.

Derfor holder jødene på landsbygda, de som bor i småbyer uten mur, den fjortende dagen i måneden adar som en dag med glede og fest og høytid, der de sender gaver til hverandre.

Mordekai skrev ned disse hendelsene og sendte brev til alle jødene i alle kong Ahasverus' provinser, nær og fjern,

for å pålegge dem å holde den fjortende og den femtende dagen i måneden adar hvert år,

som de dagene da jødene fikk ro fra sine fiender, og den måneden som ble forvandlet for dem fra sorg til glede og fra klage til høytid. De skulle gjøre dem til dager med fest og glede, der de sendte gaver til hverandre og gaver til de fattige.

Jødene tok på seg å gjøre det de hadde begynt med, og det Mordekai hadde skrevet til dem.

For agagitten Haman, sønn av Hammedata, alle jødenes fiende, hadde lagt planer mot jødene for å utrydde dem, og hadde kastet pur, det er lodd, for å knuse og tilintetgjøre dem.

Men da Ester kom for kongen, befalte han skriftlig at hans onde anslag som han hadde lagt mot jødene, skulle falle tilbake på hans eget hode, og at han og hans sønner skulle henges på galgen.

Derfor kalte de disse dagene purim, etter navnet pur. På grunn av alt som sto i dette brevet, og det de selv hadde sett og opplevd,

fastsatte jødene og tok på seg, for seg selv og sine etterkommere og alle som sluttet seg til dem, at de uten unntak skulle holde disse to dagene etter forskriften og til fastsatt tid hvert år.

Disse dagene skulle huskes og holdes i alle slektledd, i hver familie, hver provins og hver by. Disse purimdagene skulle aldri opphøre blant jødene, og minnet om dem skulle aldri dø ut blant deres etterkommere.

Dronning Ester, Abihajils datter, og jøden Mordekai skrev med full myndighet for å stadfeste dette andre purimbrevet.

Han sendte brev til alle jødene i de hundre og tjuesju provinsene i Ahasverus' rike, med ord om fred og sannhet,

for å stadfeste disse purimdagene til sine fastsatte tider, slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik de hadde pålagt seg selv og sine etterkommere, med faste og klageskrik.

Esters påbud stadfestet disse purimforskriftene, og det ble skrevet i boken.