I det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, da jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, ble himlene åpnet, og jeg så syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden -- det var i det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført --

da kom HERRENS ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar, og HERRENS hånd kom over ham der.

Og jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med flammende ild, og en glans var rundt omkring den, og ut fra dens midte var det som synet av skinnende bronse, ut fra midt i ilden.

Og ut fra dens midte kom det en skikkelse av fire levende vesener. Og slik var deres utseende: De hadde en menneskelignende skikkelse.

Hvert av dem hadde fire ansikter, og hvert av dem hadde fire vinger.

Deres ben var rette, og fotsålen var som en kalvefot, og de gnistret som blankt kobber.

De hadde menneskehender under vingene på sine fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

Vingene deres var forbundet med hverandre. De vendte seg ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett fram.

Deres ansikter lignet et menneskeansikt, og alle fire hadde et løveansikt på høyre side, og alle fire hadde et okseansikt på venstre side, og alle fire hadde et ørneansikt.

Slik var deres ansikter. Og deres vinger var utbredt oppover; hvert vesen hadde to vinger som berørte hverandres, og to som dekket deres kropper.

Hvert av dem gikk rett fram. Dit ånden ville gå, gikk de, og de vendte seg ikke når de gikk.

De levende vesenenes skikkelse var som brennende ildkull, som synet av fakler. Ilden beveget seg mellom de levende vesenene, og ilden var skinnende, og ut av ilden gikk det lyn.

Og de levende vesenene fór frem og tilbake som lynet glimter.

Da jeg betraktet de levende vesenene, se, da var det et hjul på jorden ved siden av hvert av de levende vesenene, med deres fire ansikter.

Hjulenes utseende og utforming var som fargen av en krysolitt, og alle fire hadde den samme skikkelsen. Deres utseende og utforming var som om et hjul var inne i et annet hjul.

Når de gikk, gikk de i alle fire retninger. De vendte seg ikke når de gikk.

Og deres felger var høye og fryktinngytende, og felgene var fulle av øyne rundt omkring på alle fire.

Når de levende vesenene gikk, gikk hjulene ved siden av dem, og når de levende vesenene ble løftet opp fra jorden, ble også hjulene løftet opp.

Dit ånden ville gå, gikk de, for dit var ånden rettet. Og hjulene ble løftet opp sammen med dem, for de levende vesenenes ånd var i hjulene.

Når de gikk, gikk også disse; når de sto stille, sto også disse stille; og når de ble løftet opp fra jorden, ble hjulene løftet opp sammen med dem, for de levende vesenenes ånd var i hjulene.

Over de levende vesenenes hoder var det en hvelving som lignet en fryktinngytende krystall, utbredt over deres hoder.

Under hvelvingen var deres vinger rettet mot hverandre. Hvert vesen hadde to vinger som dekket kroppen på den ene siden, og to som dekket den på den andre siden.

Og når de gikk, hørte jeg lyden av deres vinger, som lyden av store vann, som den Allmektiges røst, en lyd av bulder som lyden av en hær. Når de sto stille, senket de vingene.

Og det kom en røst fra hvelvingen over deres hoder. Når de sto stille, senket de vingene.

Over hvelvingen som var over deres hoder, var det noe som lignet en trone, som en safirstein å se til. Og på det som lignet en trone, var det en skikkelse som så ut som et menneske, øverst oppe.

Og jeg så noe som lignet skinnende bronse, som synet av ild rundt omkring inne i den, fra det som så ut som hans hofter og oppover. Og fra det som så ut som hans hofter og nedover, så jeg noe som lignet ild, og det var en glans rundt omkring.

Som synet av regnbuen i skyen på en regnværsdag, slik var glansen rundt omkring. Dette var synet av HERRENS herlighet. Da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt og hørte røsten av en som talte.