Husk, HERRE, hva som har hendt oss! Se og gi akt på vår vanære!

Vår arv er gitt til fremmede, våre hus til utlendinger.

Vi er blitt farløse og uten far, våre mødre er som enker.

Vårt vann må vi drikke for penger, vårt ved må vi kjøpe.

Forfølgerne er på vår nakke, vi er utmattet og får ingen hvile.

Vi rakte hånden til Egypt og til Assyria for å bli mettet med brød.

Våre fedre syndet og er ikke mer, og vi bærer deres misgjerninger.

Slaver hersker over oss, det er ingen som river oss ut av deres hånd.

Med fare for livet henter vi vårt brød, for ørkenens sverd.

Vår hud gløder som en ovn av hungersnødens hete.

Kvinner ble skjendet i Sion, jomfruer i Judas byer.

Fyrster ble hengt opp av deres hender, de eldste ble ikke vist aktelse.

Unge menn måtte bære kvernsteinen, og gutter snublet under vedbyrdene.

De eldste har forlatt byporten, de unge har sluttet med sin musikk.

Vårt hjertes glede er borte, vår dans er vendt til sorg.

Kronen har falt fra vårt hode. Ve oss, for vi har syndet!

Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øyne blitt dunkle,

over Sions berg som ligger øde, der revene løper omkring.

Du, HERRE, troner til evig tid, din trone fra slekt til slekt.

Hvorfor glemmer du oss for alltid, forlater oss for så lang tid?

Før oss tilbake til deg, HERRE, så vi kan vende om! Forny våre dager som i fordums tid!

Eller har du helt forkastet oss? Er du vred på oss uten grense?