Sions herlighet slukner; barn sulter og fornemme faller dypt
Å, at gullet er blitt matt, det fineste gull forandret! Helligdommens steiner er strødd utover på hvert gatehjørne.
Sions dyrebare sønner, som var verd sin vekt i gull, å, at de er regnet som leirkar, et verk av pottemakerens hender!
Selv sjakaler byr brystet fram og gir sine unger die, men mitt folks datter er blitt grusom som strutsen i ørkenen.
Diebarnet klistrer sin tunge til ganen av tørst, småbarna ber om brød, men ingen bryter det for dem.
De som åt lekkert, vansmekter på gatene. De som ble oppfostret i skarlagen, klamrer seg til søppelhauger.
Straffen overgår Sodoma; innviede og folk tæres av hunger
For mitt folks datters skyld er straffen større enn Sodomas synd, den som ble omstyrtet på et øyeblikk, uten at noen hånd rørte den.
Hennes edle var renere enn snø, hvitere enn melk. Deres kropp var rødere enn koraller, deres utseende som safir.
Nå er deres ansikt mørkere enn sot, de er ikke til å kjenne igjen på gatene. Deres hud klistrer seg til bena, den er tørket inn og blitt som tre.
De som ble drept av sverdet, hadde det bedre enn de som ble drept av sult. For de tærtes bort, gjennomboret av mangel på markens grøde.
Barmhjertige kvinners hender kokte sine egne barn, de ble til mat for dem da mitt folks datter gikk til grunne.
Herrens vrede, byens fall og ledernes blodskyld sprer folket
HERREN har uttømt sin vrede, utøst sin brennende harme. Han tente en ild i Sion som fortærte dens grunnvoller.
Jordens konger og alle verdens innbyggere ville ikke ha trodd at en motstander og fiende kunne trenge inn gjennom Jerusalems porter.
Det var for dens profeters synder og dens presters misgjerninger, de som utøste rettferdiges blod i dens midte.
De vanket om som blinde på gatene, tilsølt med blod, så ingen kunne røre ved klærne deres.
Vik bort! Uren! ropte folk til dem. Vik bort, vik bort, rør ikke! Når de flyktet og vanket om, sa de blant folkeslagene: De skal ikke bo her lenger.
HERRENs vrede har spredt dem, han ser ikke til dem mer. De viste ikke aktelse for prestene og var ikke nådige mot de eldste.
Forgjeves forventning om hjelp, forfølgelse og kongens fangenskap
Ennå sviktet våre øyne i å vente forgjeves på hjelp. Fra vårt vakttårn speidet vi etter et folk som ikke kunne frelse oss.
De jaktet på våre skritt, så vi ikke kunne gå i våre gater. Vår ende var nær, våre dager var talte, ja, vår ende var kommet.
Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner. Over fjellene jaget de oss, i ørkenen lurte de på oss.
Vår livsånde, HERRENs salvede, ble fanget i deres graver, han som vi sa om: I hans skygge skal vi leve blant folkeslagene.
Edoms tur til dom; Sions straff fullbyrdes og opphører
Gled og fryd deg, du Edoms datter, du som bor i Us' land! Også til deg skal begeret komme, du skal bli drukken og blottlegge deg.
Din skylds straff er fullbyrdet, Sions datter! Han vil ikke mer føre deg i fangenskap. Din skyld vil han hjemsøke, Edoms datter, han vil avdekke dine synder.