Derfor, hellige brødre, dere som har del i det himmelske kall, gi akt på apostelen og ypperstepresten for vår bekjennelse, Kristus Jesus,

som var tro mot ham som innsatte ham, liksom Moses var tro i hele hans hus.

For han er aktet verdig til større herlighet enn Moses, likesom den som bygger huset, har større ære enn selve huset.

For hvert hus er bygget av noen, men den som har bygget alle ting, er Gud.

Og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener, til vitnesbyrd om det som skulle tales senere.

Men Kristus er tro som Sønn over hans eget hus. Og hans hus er vi, dersom vi holder fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av, fast inntil enden.

Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst,

da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsens dag i ørkenen,

der deres fedre fristet meg og prøvde meg, og så mine gjerninger i førti år.

Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.

Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.

Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.

Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens bedrag.

For vi er blitt delaktige i Kristus, så sant vi holder vår første tillit fast inntil enden.

Når det sies: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen.

For hvem var det som hørte og likevel var trassige? Var det ikke alle de som dro ut av Egypt ved Moses?

Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?

Og hvem var det han sverget for at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke de som var ulydige?

Så ser vi da at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.