Om Moab. Så sier HERREN, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve over Nebo! For det er ødelagt. Kirjatajim er gjort til skamme og inntatt. Festningen er gjort til skamme og slått ned.

Det er slutt med Moabs berømmelse. I Hesjbon la de onde planer mot det: Kom, la oss utrydde det som folk! Også du, Madmen, skal gjøres til intet, sverdet følger etter deg.

Hør skriket fra Horonajim: ødeleggelse og stor undergang!

Moab er knust, dets småbarn lar et skrik høres.

For på veien opp til Luhit stiger stadig gråt opp, og på veien ned til Horonajim har fiendene hørt et skrik om undergang.

Fly, berg livet, og bli som en busk i ørkenen!

For du stolte på dine gjerninger og dine skatter, og du skal også bli inntatt. Kemosj skal dra i fangenskap med sine prester og stormenn.

Ødeleggeren skal komme over hver by, og ingen by skal slippe unna. Dalen skal gå til grunne og sletten ødelegges, som HERREN har sagt.

Gi Moab vinger, for det skal flykte bort! Dets byer skal bli til ødemark uten noen som bor i dem.

Forbannet være den som gjør HERRENs gjerning med slurv, og forbannet den som holder sitt sverd tilbake fra blod.

Moab har levd trygt fra sin ungdom av og har ligget rolig på sin berme. Det er ikke blitt tømt fra kar til kar og har ikke gått i fangenskap. Derfor har det beholdt sin smak, og dets duft er ikke forandret.

Se, derfor kommer de dager, sier HERREN, da jeg sender folk til det som skal velte det, tømme dets kar og knuse dets krukker.

Moab skal bli til skamme over Kemosj, slik Israels hus ble til skamme over Betel, som de satte sin lit til.

Hvordan kan dere si: Vi er helter og tapre krigsmenn?

Moab er ødelagt, og det er dratt opp fra sine byer, og dets utvalgte unge menn er dratt ned til slaktningen, sier Kongen, HERREN, hærskarenes Gud, er hans navn.

Moabs ulykke er nær, og dets nød haster svært.

Sørg over det, alle dere som bor rundt det, og alle som kjenner dets navn! Si: Å, at den sterke staven er brutt, den herlige staven!

Stig ned fra din herlighet og sitt i tørsten, du datter som bor i Dibon! For Moabs ødelegger drar opp mot deg og ødelegger dine festninger.

Still deg ved veien og hold utkikk, du som bor i Aroer! Spør den som flykter og den som slipper unna, og si: Hva har skjedd?

Moab er gjort til skamme, for det er slått ned. Hyl og skrik! Forkynn ved Arnon at Moab er ødelagt.

Dommen er kommet over slettelandet, over Holon, Jahas og Mefaat,

over Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim,

over Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,

over Kerijot og Bosra og alle byene i Moabs land, de fjerne og de nære.

Moabs horn er hogd av, og dets arm er brutt, sier HERREN.

Gjør det drukket! For det opphøyde seg mot HERREN. Moab skal velte seg i sitt eget spy og bli selv til latter.

Var ikke Israel en latter for deg? Ble det grepet blant tyver? For så ofte du talte om det, ristet du på hodet.

Forlat byene og bo i klippen, dere som bor i Moab! Bli som duen som bygger rede i kanten av avgrunnen.

Vi har hørt om Moabs stolthet -- det er svært hovmodig -- dets overmot, stolthet, hovmod og hjertets oppblåsthet.

Jeg kjenner dets overmod, sier HERREN, men det er tomt, dets skryt fører ikke til noe.

Derfor vil jeg jamre over Moab, ja, klage over hele Moab. Over mennene i Kir-Heres må en sukke.

Sibmas vintre, jeg gråter over deg mer enn Jasers gråt! Dine ranker gikk over havet, de nådde helt til Jasers sjø. Over din høstfrukt og din innhøsting er ødeleggeren falt.

Glede og fryd er tatt bort fra fruktlandet og fra Moabs land. Vinen har jeg latt bli borte fra pressene. Ingen tråkker druer med gledesrop, ropet er ikke gledesrop.

Fra skriket i Hesjbon til Elale, like til Jahas, har de latt sin røst lyde, fra Soar til Horonajim, til Eglat-Sjelisija. For også Nimrims vann skal bli til ørken.

Jeg gjør ende i Moab, sier HERREN, på den som ofrer på offerhaugene og brenner røkelse for sine guder.

Derfor klager mitt hjerte som fløyter over Moab, og mitt hjerte klager som fløyter over mennene i Kir-Heres. For den rikdommen de samlet seg, er gått til grunne.

For hvert hode er skallet og hvert skjegg klippet. På alle hender er det rispmerk og på lendene sekkestrie.

Overalt på Moabs tak og gater er det klagerop, for jeg har knust Moab som et kar ingen har glede av, sier HERREN.

De hyler: Å, det er knust! Moab har vendt ryggen til i skam! Moab er blitt til latter og redsel for alle som bor rundt det.

For så sier HERREN: Se, som en ørn svever han ned og brer sine vinger over Moab.

Kerijot er inntatt, og borgene er tatt. Moabs helters hjerter skal den dagen være som en kvinnes hjerte i hennes veer.

Moab skal tilintetgjøres som folk, fordi det opphøyde seg mot HERREN.

Frykt og grav og snare kommer over deg, du Moabs innbygger, sier HERREN.

Den som flykter fra frykten, skal falle i graven, og den som kommer opp av graven, skal fanges i snaren. For jeg lar hjemsøkelsens år komme over Moab, sier HERREN.

I Hesjbons skygge stanser flyktningene, utmattet. Men en ild går ut fra Hesjbon og en flamme fra Sihon. Den fortærer Moabs tinning og issen på de larmende sønner.

Ve deg, Moab! Kemosjs folk er fortapt! For dine sønner er ført bort som fanger og dine døtre i fangenskap.

Men i de siste dager vil jeg gjøre ende på Moabs fangenskap, sier HERREN. Så langt dommen over Moab.