Job fortsatte sin tale og sa:

Så sant Gud lever, han som har tatt min rett fra meg, og Den Almektige, som har gjort min sjel bitter:

Så lenge min livsånde er i meg og Guds Ånd i min nese,

skal mine lepper ikke tale urett, og min tunge skal ikke uttale svik.

Det være langt fra meg at jeg skulle gi dere rett! Til min død vil jeg ikke oppgi min ulastelighet.

Min rettferdighet holder jeg fast og slipper den ikke. Mitt hjerte bebreider meg ikke for noen av mine dager.

Må min fiende få som den ugudelige, og den som reiser seg mot meg, som den urettferdige.

For hva håp har hykleren når Gud avskjærer ham, når Gud tar hans sjel?

Vil Gud høre hans rop når nød kommer over ham?

Vil han ha sin glede i Den Almektige? Vil han til enhver tid påkalle Gud?

Jeg vil lære dere om Guds hånd; det som er hos Den Almektige, vil jeg ikke skjule.

Se, dere har alle selv sett det; hvorfor er dere da så tomme?

Dette er det ugudelige menneskets del hos Gud, og undertrykkernes arv som de får fra Den Almektige:

Om hans barn blir mange, er det for sverdet, og hans etterkommere får ikke brad nok.

De som overlever ham, begraves av pest, og hans enker gråter ikke.

Om han dynger sølv opp som støv og samler klær som leire,

kan han samle det, men den rettferdige tar det på seg, og den uskyldige deler sølvet.

Han bygger sitt hus som et møll, som en hytte en vokter lager.

Rik legger han seg ned, men det er siste gang. Han åpner sine øyne, og det er forbi.

Redsler overvelder ham som en flom; om natten fører stormen ham bort.

Østenvinden tar ham med seg, og han farer av sted; den river ham bort fra hans sted.

Gud kaster hensynslost mot ham og sparer ikke; han flykter i hast fra hans hånd.

Folk klapper i hendene over ham og piper ham bort fra hans sted.