Sannelig, det finnes en gruve for sølvet og et sted der gullet renses.

Jern hentes ut av jorden, og kobber smeltes ut av stein.

Mennesket setter en grense for mørket og leter i det ytterste dyp, i mørkets og dødsskyggens stener.

Det bryter en sjakt langt fra folk; der de ferdes glemmes de, de henger og svaier langt fra mennesker.

Av jorden kommer brød, men under den veltes den om som av ild.

Dens steiner er safirens sted, og den har gullstov.

Stien dit kjenner ingen rovfugl, og falkens øye har ikke sett den.

De stolte rovdyr har ikke tråkket den, og loven har ikke gått der.

Mennesket legger hånden på flinten og velter fjellene med roten.

I klippene hugger det kanaler, og dets øye ser alt som er dyrebart.

Det demmer opp elvene så de ikke siver, og det skjulte bringer det frem i lyset.

Men visdommen - hvor finnes den? Og hvor er forstandens sted?

Mennesket kjenner ikke dens verdi, og den finnes ikke i de levendes land.

Dypet sier: Den er ikke i meg. Og havet sier: Den er ikke hos meg.

Den fæs ikke for gull, og sølv kan ikke veies opp mot den.

Den kan ikke verdsettes med Ofirs gull, med dyrebar onyks eller safir.

Gull og krystall kan ikke måle seg med den, og den byttes ikke mot kar av fint gull.

Koraller og perler nevnes ikke; visdoms pris er over rubiner.

Etiopias topas kan ikke måle seg med den, og den verdsettes ikke med rent gull.

Hvorfra kommer da visdommen? Og hvor er forstandens sted?

Den er skjult for alt levendes øyne og gjemt for himmelens fugler.

Avgrunnen og døden sier: Med våre ører har vi hørt ryktet om den.

Gud forstår veien til den og kjenner dens sted.

For han ser til jordens ender og skuer under hele himmelen.

Da han fastsatte vindens vekt og målte vannets mengde,

da han satte en lov for regnet og en vei for tordenskyen,

da så han den og forkynte den; han grunnfestet den og utforsket den.

Og til mennesket sa han: Se, frykt for Herren, det er visdom, og å vike fra det onde er forstand.