Job fortsatte sin tale og sa:

Å, om jeg var som i fordums måneder, som i de dager da Gud voktet meg,

da hans lampe lyste over mitt hode, og jeg vandret gjennom mørket ved hans lys,

slik det var i min ungdoms dager, da Guds fortrolige vennskap var over mitt telt,

da Den Almektige ennå var med meg og mine barn var rundt meg,

da mine skritt ble vasket i smør og klippen øste ut strømmer av olje for meg.

Når jeg gikk ut til byporten gjennom byen og inntok mitt sete på torget,

så de unge meg og trakk seg tilbake, og de gamle reiste seg og stod opp.

Fyrstene holdt tilbake sine ord og la hånden på munnen.

De fornemme tidde stille, og deres tunge hang fast ved ganen.

Når øret hørte meg, priste det meg lykkelig, og når øyet så meg, vitnet det for meg.

For jeg reddet den fattige som ropte, og den farløse og den hjelpeløse.

Den døendes velsignelse kom over meg, og enkens hjerte lot jeg synge av glede.

Rettferdighet kledde jeg meg i, og den kledde meg; min rettsindighet var som kappe og turban.

Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

En far var jeg for de fattige, og den ukjentes sak gransket jeg.

Jeg knuste den ondes kjever og rev byttet ut av hans tenner.

Da sa jeg: I mitt rede skal jeg dø, og jeg skal mangfoldiggjøre mine dager som sanden.

Min rot var utbredt ved vannet, og duggen lå natten igjennom på mine greiner.

Min ære var frisk hos meg, og min bue ble stadig fornyet i min hånd.

De lyttet til meg og ventet og tidde stille ved mitt råd.

Etter mine ord talte de ikke mer; min tale dryppet over dem.

De ventet på meg som på regn og åpnet sin munn vidt som for seinregnet.

Når jeg smilte til dem, trodde de det knapt, og lyset fra mitt ansikt lot de ikke falle.

Jeg valgte ut veien for dem og satt som overhode, og jeg tronet som en konge blant tropper, som en som trøster de sørgende.