Så holdt disse tre mennene opp med å svare Job, fordi han var rettferdig i egne øyne.

Da ble vreden opptent hos Elihu, sønn av Barak'el, busitten, av Rams slekt. Hans vrede ble opptent mot Job fordi han rettferdiggjorde seg selv fremfor Gud.

Også mot hans tre venner ble hans vrede opptent, fordi de ikke hadde funnet noe svar og likevel hadde fordømt Job.

Elihu hadde ventet mens Job talte, for de var eldre enn ham.

Da Elihu så at det ikke var noe svar i disse tre mennenes munn, ble hans vrede opptent.

Og Elihu, sønn av Barak'el, busitten, tok til orde og sa: Jeg er ung, og dere er gamle. Derfor var jeg redd og våget ikke å legge fram min mening for dere.

Jeg tenkte: La dagene tale og årenes mengde forkynne visdom.

Men det er en ånd i mennesket, og Den Allmektiges pust gir dem forstand.

Det er ikke alltid de store som er vise, og ikke alltid de gamle som forstår det rette.

Derfor sier jeg: Hør på meg! Også jeg vil legge fram min mening.

Se, jeg ventet på deres ord, jeg lyttet til deres begrunnelser mens dere lette etter hva dere skulle si.

Ja, jeg fulgte nøye med, og se, det var ingen av dere som gjendrev Job eller svarte på hans ord.

Si ikke: Vi har funnet visdom. Gud kan støte ham ned, ikke noe menneske.

Han har ikke rettet sine ord mot meg, og jeg vil ikke svare ham med deres taler.

De er slått med forferdelse, de svarer ikke mer; ordene har forlatt dem.

Skal jeg da vente fordi de ikke taler, fordi de står stille og ikke svarer mer?

Også jeg vil svare min del, også jeg vil legge fram min mening.

For jeg er full av ord, ånden i mitt indre driver meg.

Se, mitt indre er som vin uten avløp; det er nær ved å sprenges som nye skinnsekker.

Jeg vil tale så jeg kan få lettet mitt hjerte; jeg vil åpne mine lepper og svare.

Jeg vil ikke ta hensyn til noen, og jeg vil ikke smigre noe menneske.

For jeg forstår ikke å smigre; snart ville min Skaper ta meg bort.