Jeg sluttet en pakt med mine øyne; hvorfor skulle jeg da se med begjær på en jomfru?

For hva er den del fra Gud der oppe? Og hva er arven fra Den Allmektige i det høye?

Er det ikke undergang for den ugudelige, og ulykke for dem som gjør urett?

Ser han ikke mine veier og teller alle mine skritt?

Om jeg har vandret med løgn, eller min fot har hastet mot svik,

la ham veie meg på rettferdighetens vekt, så Gud kan kjenne min uskyld.

Om mine skritt har bøyd av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øyne, og noen flekk har heftet ved mine hender,

da la meg så og en annen ete, og la mine avkom bli rykket opp med rot.

Om mitt hjerte har latt seg forføre av en kvinne, eller jeg har lurt ved min nabos dør,

da la min hustru male for en annen, og la andre bøye seg over henne.

For dette er en skammelig gjerning, ja, det er en misgjerning som fortjener dom.

For det er en ild som fortærer til ødeleggelse og ville rykke opp all min avling med rot.

Om jeg har foraktet min tjeners eller min tjenestekvinnes rett når de hadde en sak mot meg,

hva skal jeg da gjøre når Gud reiser seg? Og når han gransker, hva skal jeg svare ham?

Har ikke han som skapte meg i mors liv, også skapt ham? Har ikke én formet oss i mors skjod?

Om jeg har nektet de fattige det de ønsket, eller latt enkens øyne slukne,

eller spist mitt brødstykke alene uten at den farlose fikk ete av det,

(for fra min ungdom vokste han opp hos meg som hos en far, og fra min mors liv ledet jeg henne),

om jeg har sett noen gå til grunne av mangel på klær, eller en fattig uten noe å dekke seg med,

om ikke hans lender har velsignet meg, og han ble varmet av ullen fra mine sauer,

om jeg har loftet min hånd mot den farlose fordi jeg så at jeg hadde stotte i porten,

da la min skulder falle fra skulderleddet, og min arm bli brukket fra benet.

For Guds ødeleggelse var en redsel for meg, og mot hans høyhet makter jeg ikke.

Om jeg har satt mitt håp til gull eller sagt til det fine gullet: Du er min tilflukt,

om jeg har gledet meg fordi min rikdom var stor og min hånd hadde vunnet mye,

om jeg så solen da den skinte, eller månen da den vandret i sin prakt,

og mitt hjerte i hemmelighet lot seg forføre, og min munn kysset min hånd,

da var også dette en misgjerning som fortjener dom, for da hadde jeg fornektet Gud der oppe.

Om jeg har gledet meg over min fiendes undergang eller jublet når ulykke rammet ham,

nei, jeg har ikke latt min munn synde ved å ønske forbannelse over hans sjel.

Om ikke mennene i mitt telt sa: Hvem kan finne noen som ikke er blitt mettet av hans kjøtt?

Den fremmede overnattet ikke på gaten, men jeg åpnet mine dører for den veifarende.

Om jeg har skjult mine overtredelser som Adam og gjemt min misgjerning i mitt bryst,

fordi jeg fryktet den store mengden, eller fordi slektenes forakt skremte meg, så jeg tidde og ikke gikk ut av døren,

å, om bare noen ville høre meg! Se, mitt ønske er at Den Allmektige vil svare meg, og at min motpart hadde skrevet en bok.

Sannelig, jeg ville bære den på min skulder og binde den som en krone på mitt hode.

Jeg ville gjøre rede for hvert skritt, som en fyrste ville jeg tre fram for ham.

Om min jord roper mot meg og dens furer gråter sammen,

om jeg har spist dens frukt uten betaling eller tatt livet av dens eiere,

la det vokse tistler i stedet for hvete og ugress i stedet for bygg. Her ender Jobs ord.