Han dro derfra og kom til hjembyen sin, og disiplene fulgte ham.

Da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Mange som hørte ham, var forundret og sa: Hvor har han dette fra? Hva er dette for visdom han har fått? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Og bor ikke søstrene hans her hos oss? Og de tok anstøt av ham.

Men Jesus sa til dem: En profet er ikke uten ære unntatt i sin egen hjemby, blant sine egne slektninger og i sitt eget hus.

Han kunne ikke gjøre noen kraftig gjerning der. Han bare la hendene på noen få syke og helbredet dem.

Han undret seg over deres vantro. Sa dro han rundt i landsbyene og lærte.

Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut, to og to. Han ga dem myndighet over de urene åndene.

Han påla dem at de ikke skulle ta med seg noe på veien unntatt en stav: ikke brød, ikke veske, ikke penger i beltet.

De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ta med seg to kjortler.

Han sa til dem: Når dere kommer inn i et hus, så bli der til dere drar videre fra stedet.

Og om folk på et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, så dra bort derfra og rist støvet av føttene som et vitnesbyrd mot dem. Sannelig sier jeg dere: Det skal gå Sodoma og Gomorra tåleligere på dommens dag enn den byen.

De dro ut og forkynte at folk skulle omvende seg.

De drev ut mange onde ander og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Kong Herodes hørte om ham, for hans navn var blitt kjent. Noen sa: Johannes døperen er oppstatt fra de døde, og derfor virker disse kreftene i ham.

Andre sa: Det er Elia. Og atter andre sa: Det er en profet, som en av de gamle profetene.

Men da Herodes hørte det, sa han: Johannes, som jeg lot halshugge, han er oppstatt fra de døde.

For Herodes selv hadde sendt folk for å gripe Johannes og la ham binde i fengselet på grunn av Herodias, hans bror Filips kone, for han hadde giftet seg med henne.

For Johannes hadde sagt til Herodes: Det er ikke tillatt for deg å ha din brors kone.

Herodias bar nag til ham og ville gjerne drepe ham, men hun fikk det ikke til.

For Herodes fryktet Johannes, for han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han beskyttet ham. Når han hørte ham, ble han dypt urolig, men han hørte likevel gjerne på ham.

Så kom en beleilig dag, da Herodes på sin fødselsdag holdt gjestebud for sine stormenn, hærførere og de fremste i Galilea.

Da datteren til Herodias kom inn og danset, behaget hun Herodes og gjestene. Kongen sa til den unge jenta: Be meg om hva du vil, og jeg skal gi deg det.

Og han svor for henne: Hva du enn ber meg om, vil jeg gi deg, om det så er halvdelen av mitt rike.

Hun gikk ut og sa til sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til Johannes døperen.

Straks skyndte hun seg inn til kongen og ba: Jeg vil at du nå straks gir meg hodet til Johannes døperen på et fat.

Kongen ble svært bedrøvet, men på grunn av sine eder og gjestene ville han ikke avvise henne.

Straks sendte kongen en soldat fra livvakten med ordre om å bringe hodet hans. Han gikk og halshugget ham i fengselet.

Han brakte hodet pa et fat og ga det til den unge jenta, og jenta ga det til sin mor.

Da disiplene hans hørte om det, kom de og hentet kroppen hans og la den i en grav.

Apostlene samlet seg hos Jesus og fortalte ham alt de hadde gjort og lært.

Han sa til dem: Kom med meg til et øde sted så dere kan hvile dere litt! For det var mange som kom og gikk, og de fikk ikke engang tid til å spise.

Så dro de i båten til et øde sted for seg selv.

Men folk så dem dra av sted, og mange kjente ham igjen. Fra alle byene løp de dit til fots og kom frem for dem.

Da Jesus gikk i land, så han den store folkemengden og fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han begynte å lære dem mange ting.

Da det allerede var blitt sent, kom disiplene til ham og sa: Dette er et øde sted, og det er allerede sent.

Send dem av sted så de kan gå til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg mat, for de har ingenting å spise.

Men han svarte dem: Gi dere dem å spise! De sa til ham: Skal vi gå og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?

Han sa til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter! Da de hadde funnet ut det, sa de: Fem brød og to fisker.

Han bød dem å la alle sette seg ned i grupper på det grønne gresset.

De satte seg ned i rekker på hundre og på femti.

Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og velsignet dem. Han brøt brødene og ga dem til disiplene for å dele dem ut. Også de to fiskene delte han mellom dem alle.

Alle spiste og ble mette.

De samlet opp tolv fulle kurver med brødbiter og med fisk.

De som spiste av brødene, var fem tusen menn.

Straks etter nødde han disiplene til å gå om bord i båten og dra i forveien til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folkemengden av sted.

Da han hadde tatt avskjed med dem, gikk han opp på fjellet for å be.

Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.

Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Ved den fjerde nattevakten kom han til dem, gikk på sjøen, og han ville gå forbi dem.

Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et gjenferd og skrek opp.

For de så ham alle og ble forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot! Det er meg. Vær ikke redde!

Så gikk han opp til dem i båten, og vinden la seg. De var helt ute av seg av forundring.

For de hadde ikke forstått det med brødene. Deres hjerte var forherdet.

Da de hadde fart over, kom de til land i Gennesaret og la til.

Da de gikk ut av baten, ble han straks kjent igjen.

Folk løp rundt i hele trakten og begynte å bære de syke på bårer dit de hørte han var.

Og overalt hvor han kom, i landsbyer, byer eller på gårdene, la de de syke på torgene og ba ham om at de i det minste måtte få røre ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.