Jesus tok igjen til orde og talte til dem i lignelser og sa:

Himmelriket er likt en konge som holdt bryllup for sin sønn.

Han sendte ut sine tjenere for å kalle dem som var innbudt til bryllupet, men de ville ikke komme.

Igjen sendte han ut andre tjenere og sa: Si til de innbudte: Se, jeg har gjort i stand mitt festmåltid. Mine okser og mitt gjødde fe er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!

Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin gård, den andre til sin handel.

De andre grep tjenerne hans, mishandlet dem og slo dem i hjel.

Da ble kongen vred. Han sendte ut sine hærer, drepte disse morderne og brente byen deres.

Så sa han til sine tjenere: Bryllupet er gjort ferdig, men de innbudte var ikke verdige.

Gå derfor ut til veikryssene og innby alle dere finner, til bryllupet.

Tjenerne gikk ut på veiene og samlet sammen alle de fant, både onde og gode. Og bryllupssalen ble full av gjester.

Men da kongen kom inn for å se gjestene, fikk han øye på en mann som ikke hadde bryllupskleder på.

Han sa til ham: Min venn, hvordan kom du inn hit uten bryllupskleder? Men mannen tidde.

Da sa kongen til tjenerne: Bind ham på hender og føtter, og kast ham ut i mørket utenfor. Der skal det være gråt og tenners gnissing.

For mange er kalt, men få er utvalgt.

Da gikk fariseerne bort og la råd om hvordan de kunne fange ham i ord.

De sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne og sa: Mester, vi vet at du er sannferdig og lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om noe menneske, for du ser ikke på menneskers ytre.

Si oss da, hva mener du? Er det tillatt å betale skatt til keiseren, eller ikke?

Men Jesus gjennomskuet deres ondskap og sa: Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere?

Vis meg skattemynten. De rakte ham en denar.

Han sa til dem: Hvem har sitt bilde og sin innskrift her?

De svarte: Keiserens. Da sa han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.

Da de hørte dette, undret de seg. De lot ham være og gikk sin vei.

Samme dag kom saddukeerne til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham:

Mester, Moses sa: Om en mann dør uten å ha barn, skal hans bror gifte seg med hans hustru og reise opp avkom for sin bror.

Nå var det sju brødre hos oss. Den første giftet seg og døde, og siden han ikke hadde barn, etterlot han sin hustru til sin bror.

Det samme skjedde med den andre og den tredje, helt til den sjuende.

Til sist døde også kvinnen.

Hvem av de sju skal da ha henne som hustru i oppstandelsen? For de hadde jo alle hatt henne.

Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.

For i oppstandelsen verken gifter de seg eller blir gitt til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.

Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere ikke lest det som er talt til dere av Gud, da han sa:

Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes.

Da folket hørte dette, var de forundret over hans lære.

Men da fariseerne hørte at han hadde brakt saddukeerne til taushet, samlet de seg.

Og en av dem, en lovkyndig, spurte ham for å sette ham på prøve:

Mester, hvilket er det store budet i loven?

Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.

Dette er det første og store budet.

Det andre er likt det: Du skal elske din neste som deg selv.

På disse to budene hviler hele loven og profetene.

Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:

Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av? De svarte ham: Davids sønn.

Han sa til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre, når han sier:

Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hand, til jeg legger dine fiender som skammel for dine føtter.

Når David altså kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?

Ingen kunne svare ham et ord, og fra den dagen vaget ingen lenger å stille ham spørsmål.