Det lød et høyt rop fra folket og deres hustruer mot deres brødre, jødene.

Noen sa: Vi med våre sønner og døtre er mange. La oss få korn så vi kan spise og leve!

Andre sa: Vi har måttet pantsette våre marker, vingårder og hus for å skaffe korn i denne hungerstiden.

Atter andre sa: Vi har måttet låne penger på våre marker og vingårder til kongens skatt.

Og nå er jo vårt kjøtt som våre brødres kjøtt, våre barn som deres barn. Men se, vi må gi våre sønner og døtre i trelldom, og noen av våre døtre er allerede gjort til slavinner, og det er ikke i vår makt å hjelpe det, for andre eier våre marker og vingårder.

Jeg ble svært harm da jeg hørte deres klagerop og disse ordene.

Jeg overveide saken i mitt hjerte, og så irettesatte jeg stormennene og forstanderne og sa til dem: Dere tar åger av deres brødre! Og jeg kalte sammen en stor forsamling mot dem.

Jeg sa til dem: Vi har etter evne kjøpt fri våre brødre, jødene, som var solgt til hedningene. Og nå vil dere selv selge deres brødre, så de må selges til oss? Da tidde de og fant ikke et ord å svare.

Jeg sa også: Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så våre fiender blant hedningene ikke får noe å håne oss for?

Også jeg, mine brødre og mine tjenere, har lånt dem penger og korn. La oss slutte med denne ågervirksomheten!

Gi dem i dag tilbake deres marker, vingårder, olivenhager og hus, og dessuten den hundredelen av pengene, kornet, vinen og oljen som dere tar i rente av dem.

Da sa de: Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noe av dem. Vi vil gjøre som du sier. Så kalte jeg prestene sammen og lot dem sverge at de ville gjøre etter dette løftet.

Jeg ristet også ut min kappefold og sa: Slik skal Gud riste ut enhver mann fra hans hus og hans eiendom som ikke holder dette løftet — slik skal han bli ristet ut og tømt. Og hele forsamlingen sa: Amen! Og de priste HERREN. Og folket gjorde etter dette løftet.

Dessuten, fra den dagen jeg ble innsatt som stattholder i Juda, fra det tjuende til det trettiannet året av kong Artaxerxes' regjering, tolv år, spiste verken jeg eller mine brødre stattholderens brød.

Men de tidligere statholderne som var før meg, hadde lagt tunge byrder på folket og tatt brød og vin av dem, foruten førti sekel sølv. Også deres tjenere tyranniserte folket. Men slik handlet ikke jeg, av frykt for Gud.

Ja, jeg holdt også ut i arbeidet med muren, og vi kjøpte ingen mark. Alle mine tjenere var samlet der til arbeidet.

Ved mitt bord spiste hundre og femti av jødenes ledere og forstandere, foruten dem som kom til oss fra folkene rundt oss.

Det som ble tilberedt for meg daglig, var én okse, seks utvalgte sauer og fugler. Og hver tiende dag rikelig med vin av alle slag. Likevel krevde jeg ikke stattholderens brød, for tjenesten var tung for dette folket.

Husk meg, min Gud, til det gode, for alt det jeg har gjort for dette folket!