Herrens ild ved Tabera slukkes etter Moses' forbønn
Og folket klaget, og det var ondt i HERRENs ører. Og HERREN hørte det, og hans vrede brant, og HERRENs ild brant blant dem og fortærte dem som var i utkanten av leiren.
Da ropte folket til Moses, og Moses ba til HERREN, og ilden sluknet.
Og han kalte det stedet Tabera, for HERRENs ild hadde brent blant dem.
Folket og den blandede hopen begjærer kjøtt, klager over mannaen
Og den blandede hopen som var blant dem, ble grepet av begjær, og også Israels barn gråt igjen og sa: Hvem gir oss kjøtt å spise?
Vi husker fisken vi spiste i Egypt uten å betale, agurkene og melonene og purreløken og løken og hvitløken.
Men nå er vår sjel uttørket. Det er ingenting annet enn dette mannaet for våre øyne.
Og mannaet var som korianderfrø, og det så ut som bdellium.
Folket gikk omkring og samlet det og malte det i håndkverner eller støtte det i mortere og kokte det i gryter og laget kaker av det. Og det smakte som kaker bakt med frisk olje.
Og når duggen falt over leiren om natten, falt mannaet ned over den.
Moses klager over byrden og ber om en utvei
Og Moses hørte folket gråte, slekt for slekt, hver mann i døren til sitt telt. Og HERRENs vrede brant heftig, og Moses syntes det var ondt.
Og Moses sa til HERREN: Hvorfor har du gjort ondt mot din tjener? Og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, at du legger hele dette folkets byrde på meg?
Har jeg unnfanget hele dette folket? Har jeg født dem, siden du sier til meg: Bær dem ved ditt bryst, som en fosterfar bærer det diende barnet, til det landet du sverget til deres fedre?
Hvor skal jeg få kjøtt fra å gi hele dette folket? For de gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt å spise!
Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene, for det er for tungt for meg.
Og om du gjør slik med meg, da drep meg heller med en gang, om jeg har funnet nåde for dine øyne, og la meg ikke se min ulykke!
Herren utpeker sytti eldste og varsler overflod av kjøtt
Og HERREN sa til Moses: Samle for meg sytti menn av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og ta dem med til sammenkomstens telt, så de kan stille seg der sammen med deg.
Og jeg vil komme ned og tale med deg der, og jeg vil ta av Ånden som er over deg, og legge den på dem. Og de skal bære folkets byrde sammen med deg, så du ikke bærer den alene.
Og si til folket: Hellige dere til i morgen, for da skal dere spise kjøtt. For dere gråt for HERRENs ører og sa: Hvem gir oss kjøtt å spise? For vi hadde det godt i Egypt. Derfor vil HERREN gi dere kjøtt, og dere skal spise.
Dere skal ikke spise bare en dag, eller to dager, eller fem dager, eller ti dager, eller tjue dager,
men en hel måned, til det kommer ut av nesen på dere og dere avskyr det. For dere har forkastet HERREN som er midt iblant dere, og har grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor drog vi ut av Egypt?
Moses tviler; Herren bekrefter sin makt og sitt ord
Og Moses sa: Folket som jeg er blant, er seks hundre tusen fotfolk, og du har sagt: Jeg vil gi dem kjøtt å spise i en hel måned!
Skal det slaktes småfe og storfe for dem, så det er nok for dem? Eller skal alle havets fisker samles for dem, så det er nok for dem?
Og HERREN sa til Moses: Er HERRENs hånd for kort? Nå skal du se om mitt ord skjer for deg eller ikke.
Ånden deles på de sytti eldste, og de profeterer
Og Moses gikk ut og fortalte folket HERRENs ord, og han samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt teltet.
Og HERREN kom ned i skyen og talte til ham og tok av Ånden som var over ham, og la den på de sytti eldste. Og da Ånden hvilte over dem, profeterte de. Men de fortsatte ikke med det.
Eldad og Medad profeterer; Moses ønsker Åndens gave for alle
Men to menn var blitt igjen i leiren. Den ene het Eldad og den andre Medad. Og Ånden hvilte over dem - de var blant de oppskrevne, men de hadde ikke gått ut til teltet - og de profeterte i leiren.
Da løp en ung mann og fortalte det til Moses og sa: Eldad og Medad profeterer i leiren!
Og Josva, sønn av Nun, Moses' tjener fra hans ungdom, svarte og sa: Min herre Moses, forby dem!
Og Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt HERRENs folk var profeter, at HERREN ville legge sin Ånd på dem!
Og Moses drog tilbake til leiren, han og Israels eldste.
Vaktler sendes; begjæret straffes, deretter avreise til Haserot
Da fór det ut en vind fra HERREN og drev vaktler inn fra havet og lot dem falle ned ved leiren, omtrent en dagsreise på den ene siden og en dagsreise på den andre siden, rundt leiren, og omtrent to alen høyt over jordoverflaten.
Og folket sto opp hele den dagen og hele natten og hele den neste dagen og samlet vaktler. Den som samlet minst, samlet ti homer. Og de bredte dem utover rundt leiren.
Mens kjøttet ennå var mellom tennene på dem og før det var tygget, flammet HERRENs vrede opp mot folket, og HERREN slo folket med en svært stor plage.
Og de kalte det stedet Kibrot-Hattaava, for der begravde de det folket som hadde vært grepet av begjær.
Fra Kibrot-Hattaava brøt folket opp til Haserot, og de ble i Haserot.