Jeg ropte til Gud med min røst, til Gud med min røst, og han lyttet til meg.

På min nøds dag søkte jeg Herren; min hånd var utstrakt om natten og hørte ikke opp; min sjel nektet å la seg trøste.

Jeg husket Gud og stønnet; jeg grublet, og min ånd ble overveldet. Sela.

Du holdt mine øyne våkne; jeg var så urolig at jeg ikke kunne tale.

Jeg tenkte på fordums dager, på de eldgamle år.

Jeg mintes min sang om natten; jeg talte med mitt eget hjerte, og min ånd gransket nøye.

Vil Herren forkaste for evig? Vil han aldri mer vise nåde?

Er hans miskunn borte for alltid? Har hans løfte sviktet fra slekt til slekt?

Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede lukket sin barmhjertighet? Sela.

Og jeg sa: Dette er min smerte, at Den Høyestes høyre hånd har forandret seg.

Jeg vil minnes HERRENs gjerninger; ja, jeg vil huske dine underfulle verk fra fordums tid.

Jeg vil grunne på alt ditt verk og tale om dine gjerninger.

Din vei, Gud, er i hellighet; hvem er en så stor Gud som vår Gud?

Du er den Gud som gjør underfulle ting; du har kunngjort din styrke blant folkene.

Med din arm forløste du ditt folk, Jakobs og Josefs barn. Sela.

Vannene så deg, Gud, vannene så deg og skalv; også dypene bevet.

Skyene øste ut vann, himlene sendte ut sin røst, og dine piler fór ut.

Din tordenlyd rullet i hvirvelen, lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.

Din vei gikk gjennom havet, din sti gjennom de store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.

Du ledet ditt folk som en flokk ved Moses' og Arons hånd.