Lytt, mitt folk, til min lære; bøy deres ører til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn med en lignelse; jeg vil forkynne gåter fra fordums tid.

Det vi har hørt og kjent, og som våre fedre har fortalt oss.

Vi vil ikke skjule det for deres barn, men fortelle den kommende slekt om HERRENs pris, hans styrke og hans underfulle gjerninger som han har gjort.

For han reiste et vitnesbyrd i Jakob og satte en lov i Israel, som han påla våre fedre å gjøre kjent for sine barn,

for at den kommende slekt skulle kjenne dem, de barn som ble født, som skulle stå opp og fortelle dem videre til sine barn,

så de kunne sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud,

og ikke bli som sine fedre, en gjenstridig og opprørsk slekt, en slekt som ikke rettet sitt hjerte og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

Efraims barn, bevæpnet med buer, vendte om på kampens dag.

De holdt ikke Guds pakt og nektet å vandre i hans lov.

De glemte hans gjerninger og hans underfulle verk som han hadde vist dem.

Underfulle ting hadde han gjort for deres fedres øyne, i Egypts land, på Soans mark.

Han kløvde havet og lot dem gå igjennom, og han fikk vannet til å stå som en voll.

Om dagen ledet han dem med en sky, og hele natten med et lys av ild.

Han kløvde klippene i ørkenen og ga dem å drikke som fra store dyp.

Han lot bekker strømme ut av klippen og vann renne ned som elver.

Men de fortsatte å synde mot ham ved å trosse Den Høyeste i ødemarken.

De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat etter sin lyst.

Ja, de talte mot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?

Se, han slo klippen så vannet strømmet ut og bekkene flommet over; kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?

Derfor, da HERREN hørte dette, ble han vred; en ild ble tent mot Jakob, og vrede steg opp mot Israel,

fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

Likevel befalte han skyene der oppe og åpnet himmelens dører,

og han lot manna regne ned over dem til føde og ga dem himmelens korn.

Mennesket åt englers brød; han sendte dem mat i overflod.

Han lot østenvinden blåse på himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin kraft.

Han lot kjøtt regne ned over dem som støv, og vingede fugler som havets sand.

Han lot det falle midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

Så åt de og ble godt mette, for han ga dem det de begjærte.

De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst; maten var ennå i deres munn,

da Guds vrede kom over dem og slo de kraftigste av dem ned og felte Israels utvalgte menn.

Tross alt dette syndet de fremdeles og trodde ikke på hans underfulle gjerninger.

Derfor lot han deres dager svunne hen i tomhet og deres år i redsel.

Når han slo dem, søkte de ham; de vendte om og søkte Gud med iver.

De husket at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres forløser.

Men de smigret ham med sin munn og løy for ham med sin tunge.

For deres hjerte var ikke fast med ham, og de var ikke trofaste mot hans pakt.

Men han, full av barmhjertighet, tilga deres misgjerning og ødela dem ikke; ja, mange ganger vendte han sin vrede bort og vakte ikke all sin harme.

For han husket at de var kjøtt, en vind som farer bort og ikke vender tilbake.

Hvor ofte trosset de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!

Ja, de vendte om igjen og fristet Gud og krenket Israels Hellige.

De husket ikke hans hånd, ikke den dagen han fridde dem fra fienden,

da han satte sine tegn i Egypt og sine undere på Soans mark.

Han forvandlet deres elver til blod og deres bekker, så de ikke kunne drikke.

Han sendte fluesvermer blant dem som fortærte dem, og frosker som ødela dem.

Han ga deres grøde til gresshoppen og deres arbeidsfrukt til vandrende gresshopper.

Han ødela deres vintrær med hagl og deres morbærfigentrær med frost.

Han overga deres fe til hagl og deres buskaper til lynet.

Han slapp løs sin brennende vrede over dem, harme og forbitrelse og nød, en sending av onde engler.

Han banet vei for sin vrede; han sparte ikke deres sjel fra døden, men overga deres liv til pesten.

Han slo alle de førstefødte i Egypt, førstegrøden av deres kraft i Hams telt.

Men sitt eget folk lot han dra ut som sauer og ledet dem i ørkenen som en flokk.

Han førte dem trygt, så de ikke fryktet; men havet overveldet deres fiender.

Han brakte dem til sitt hellige land, til dette fjellet som hans høyre hånd hadde vunnet.

Han drev ut hedningfolk for dem og delte ut arvelodder til dem og lot Israels stammer bo i deres telt.

Men de fristet og trosset Den Høyeste Gud og holdt ikke hans vitnesbyrd.

De vek tilbake og var troløse som sine fedre; de sviktet som en sviktende bue.

De vakte hans harme med sine offerhauger og egget hans nidkjærhet med sine utskårne bilder.

Da Gud hørte dette, ble han vred og foraktet Israel i høy grad.

Så forlot han tabernaklet i Sjilo, det teltet han hadde reist blant menneskene.

Han overga sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

Han overga sitt folk til sverdet og var vred på sin arv.

Ilden fortærte deres unge menn, og deres jomfruer fikk ingen bryllupssang.

Deres prester falt for sverdet, og deres enker kunne ikke gråte.

Da våknet Herren som en sovende, som en kriger som roper av vin.

Han slo sine fiender tilbake; han påførte dem evig vanære.

Dessuten forkastet han Josefs telt og valgte ikke Efraims stamme,

men han valgte Judas stamme, Sion-fjellet som han elsket.

Han bygde sin helligdom som de høye himler, som jorden han har grunnfestet for evig.

Han utvalgte sin tjener David og tok ham fra sauekveen.

Fra å gjete de melkende sauer hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

Og han gjette dem etter sitt hjertes oppriktighet og ledet dem med sine henders visdom.