Hva skal vi da si at Abraham, vår far etter kjødet, har oppnådd?

For dersom Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger, har han noe å rose seg av — men ikke overfor Gud.

For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Den som har gjerninger å vise til, får ikke sin lønn av nåde, men som noe han har fortjent.

Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro regnet til rettferdighet.

Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:

Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder dekket.

Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Gjelder denne saligprisning bare de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo: Abrahams tro ble regnet ham til rettferdighet.

Hvordan ble den da tilregnet? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.

Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på den rettferdighet ved tro som han hadde mens han ennå var uomskåret, for at han skulle være far til alle som tror uten å være omskåret, slik at rettferdigheten også kan bli tilregnet dem,

og far til de omskårne — til dem som ikke bare er omskåret, men som også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

For ikke ved loven fikk Abraham eller hans ætt løftet om at han skulle bli arving til verden, men ved troens rettferdighet.

For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt til intet, og løftet er gjort virkningsløst.

For loven virker vrede; men der det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.

Derfor fikk han løftet ved tro, for at det skulle være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten — ikke bare for den som har loven, men også for den som har Abrahams tro, han som er far til oss alle,

som det er skrevet: Jeg har satt deg til far for mange folkeslag — overfor Gud, som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.

Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.

Han ble ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kropp, som allerede var utlevd — han var jo nær hundre år — og på at Saras morsliv var utdødd.

Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære.

Han var fullt overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre.

Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Men det er ikke skrevet bare for hans skyld at det ble tilregnet ham,

men også for vår skyld, vi som det skal tilregnes, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde —

han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.