Jeg sier sannheten i Kristus, jeg lyver ikke — min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd —

at jeg har en stor sorg og en uavlatelig smerte i mitt hjerte.

For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet,

de som er israelitter, som har barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.

Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i all evighet. Amen.

Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel, er virkelig Israel.

Heller ikke er alle barn fordi de er Abrahams ætt. Men: I Isak skal det nevnes deg en ætt.

Det vil si: Det er ikke kjødets barn som er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.

For dette er et løftets ord: Ved denne tid skal jeg komme, og Sara skal ha en sønn.

Og ikke bare det, men slik var det også med Rebekka, som var med barn ved én mann, vår far Isak.

For da de ennå ikke var født og ikke hadde gjort verken godt eller ondt — for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller —

ble det sagt til henne: Den eldre skal tjene den yngre.

Som det er skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

For han sier til Moses: Jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg vil vise barmhjertighet, og forbarme meg over den jeg vil forbarme meg over.

Så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud som viser barmhjertighet.

For Skriften sier til farao: Nettopp til dette har jeg oppreist deg, for å vise min makt på deg, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.

Han viser altså barmhjertighet mot den han vil, og forherder den han vil.

Du vil da si til meg: Hva har han da ennå å klage over? For hvem kan stå imot hans vilje?

Men hvem er da du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?

Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, til av samme klump å lage ett kar til ære og et annet til vanære?

Men om nå Gud, som ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, med stor tålmodighet har båret over med vredens kar, som var gjort ferdige til ødeleggelse,

og for å gjøre kjent sin herlighets rikdom over barmhjertighetens kar, som han på forhånd hadde gjort ferdige til herlighet —

nemlig oss, som han også kalte, ikke bare av jøder, men også av hedninger?

Som han også sier hos Hosea: Det som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle min elskede.

Og det skal skje: på det sted der det ble sagt til dem: Dere er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.

Men Jesaja roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn var som havets sand, skal bare en rest bli frelst.

For sitt ord skal Herren fullføre og gjøre raskt på jorden.

Og som Jesaja har sagt på forhånd: Hadde ikke hærskarenes Herre spart en ætt for oss, da var vi blitt som Sodoma og gjort like Gomorra.

Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, har fått rettferdighet, nemlig rettferdigheten av tro.

Men Israel, som jaget etter rettferdighetens lov, nådde ikke frem til rettferdighetens lov.

Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte an mot snublesteinen,

som det er skrevet: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe; og den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.