Etter dette skjedde det at Nabot, jisreelitten, hadde en vinmark i Jisreel, like ved palasset til Akab, kongen i Samaria.

Akab sa til Nabot: Gi meg vinmarken din, så jeg kan gjøre den til urtehage, for den ligger nær huset mitt. Jeg vil gi deg en bedre vinmark i bytte; eller, hvis du heller vil, skal du få verdien i penger.

Men Nabot sa til Akab: Herren forbyr meg å gi deg mine fedres arv.

Akab gikk hjem, tung og misfornøyd over det ordet Nabot, jisreelitten, hadde sagt til ham – for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.

Da kom hans kone Jesabel inn til ham og sa: Hvorfor er du så nedstemt at du ikke vil spise?

Han svarte henne: Fordi jeg talte til Nabot, jisreelitten, og sa til ham: Gi meg vinmarken din for penger, eller om du vil, skal jeg gi deg en annen vinmark i stedet. Men han svarte: Jeg vil ikke gi deg vinmarken min.

Da sa Jesabel, hans kone, til ham: Er det du som styrer Israels rike? Reis deg, spis, og vær ved godt mot! Jeg skal gi deg Nabots, jisreelittens, vinmark.

Så skrev hun brev i Akabs navn, beseglet dem med hans segl og sendte brevene til de eldste og stormennene i hans by, de som bodde sammen med Nabot.

I brevene skrev hun: Rop ut en faste, og la Nabot sitte fremst blant folket.

Sett så to menn, Belials sønner, foran ham til å vitne mot ham og si: Du har spottet Gud og kongen. Før ham så ut, og stein ham til døde.

Mennene i byen hans, både de eldste og stormennene som bodde der, gjorde slik Jesabel hadde sendt bud om, slik det sto skrevet i brevene hun hadde sendt dem.

De ropte ut en faste og lot Nabot få hedersplassen blant folket.

Så kom det to menn, Belials sønner, og satte seg foran ham. Og disse mennene, Belials sønner, vitnet mot ham – mot Nabot – i folkets påhør og sa: Nabot har spottet Gud og kongen. Da førte de ham ut av byen og steinet ham til døde.

Deretter sendte de bud til Jesabel og sa: Nabot er steinet og er død.

Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: Reis deg, ta Nabots, jisreelittens, vinmark i eie, den han nektet å gi deg for penger. For Nabot lever ikke mer; han er død.

Da Akab hørte at Nabot var død, brøt han opp for å dra ned til Nabots, jisreelittens, vinmark for å ta den i eie.

Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe og sa:

Reis deg, gå ned og møt Akab, Israels konge, som er i Samaria. Se, han er i Nabots vinmark, der han er gått ned for å ta den i eie.

Tal til ham og si: Så sier Herren: Har du både drept og også tatt i eie? Tal videre og si: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene slikke ditt blod – ja, ditt.

Akab sa til Elia: Har du funnet meg, min fiende? Han svarte: Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.

Se, jeg vil føre ulykke over deg og utrydde dine etterkommere. Jeg vil gjøre ende på hver mannlig etterkommer hos Akab, både den som er innestengt og den som er fri i Israel,

og jeg vil gjøre ditt hus lik Jeroboams, Nebats sønns, hus, og som Basjas, Ahias sønns, hus, fordi du har vakt min harme og fått Israel til å synde.

Også om Jesabel talte Herren og sa: Hundene skal spise Jesabel ved muren i Jisreel.

Den av Akabs ætt som dør i byen, skal hundene spise; og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler spise.

Det fantes ingen som Akab, han som solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, egget av Jesabel, sin kone.

Han gjorde høyst avskyelige ting da han fulgte avgudene, helt i samsvar med alt det amorittene gjorde, dem Herren drev bort for israelittene.

Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine og tok sekkestrie om kroppen. Han fastet, lå i sekkestrie og gikk stille og forsiktig.

Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe og sa:

Ser du hvordan Akab ydmyker seg for meg? Fordi han ydmyker seg for meg, vil jeg ikke føre ulykken i hans dager. Først i hans sønns dager vil jeg føre ulykken over hans hus.