En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes vaktpost som er på den andre siden! Men han sa ikke noe til sin far.

Saul holdt til i utkanten av Gibea, under et granatepletre i Migron. Folket som var med ham, var omkring seks hundre mann.

Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinhas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo, bar en efod. Folket visste ikke at Jonatan var gått bort.

Mellom overgangene der Jonatan ville gå over til filisternes vaktpost, var det en skarp klippe på den ene siden og en skarp klippe på den andre; den ene het Boses, og den andre het Sene.

Den ene klippen vendte mot nord, rett imot Mikmas, og den andre vendte mot sør, rett imot Gibea.

Jonatan sa til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til vaktposten til disse uomskårne! Kanskje Herren vil handle for oss. For ingenting hindrer Herren i å frelse, enten ved mange eller ved få.

Våpenbæreren hans sa til ham: Gjør alt som ligger deg på hjertet! Gå i gang! Se, jeg er med deg slik ditt hjerte vil.

Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til mennene og vise oss for dem.

Dersom de sier til oss: Vent til vi kommer bort til dere, så blir vi stående der vi er og går ikke opp til dem.

Men dersom de sier: Kom opp til oss!, så går vi opp. For Herren har gitt dem i vår hånd. Dette skal være et tegn for oss.

Begge to viste seg for filisternes vaktpost, og filisterne sa: Se, hebreerne kommer fram fra hullene der de har gjemt seg.

Mennene på vaktposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans og sa: Kom opp til oss, så skal vi vise dere en ting! Da sa Jonatan til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.

Jonatan klatret opp på hender og føtter, og våpenbæreren etter ham. De falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem bak ham.

Det første slaget Jonatan og våpenbæreren hans slo, felte omkring tjue mann, på et område omtrent som et halvt plogskifte som et par okser kan pløye.

Da ble det skjelving i leiren og på marken og blant alt folket; vaktposten og herjeflokkene skjelvet også, og jorden skalv. Det ble en svært stor skrekk.

Sauls vaktposter i Gibea i Benjamin så, og se, hopen smuldret opp, og de slo hverandre ned.

Da sa Saul til folket som var med ham: Ta manntall og se hvem som er gått fra oss. Da de hadde tatt manntall, se, Jonatan og våpenbæreren hans var ikke der.

Saul sa til Ahia: Bring hit Guds paktkiste! For Guds paktkiste var på den tiden hos Israels barn.

Mens Saul talte med presten, økte larmen i filisternes leir mer og mer. Da sa Saul til presten: Trekk hånden tilbake!

Saul og alt folket som var med ham, samlet seg og kom fram til striden. Og se, hver manns sverd var vendt mot hans neste; det ble en meget stor forvirring.

Dessuten, hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne, og som fra områdene rundt hadde gått opp med dem til leiren, også de sluttet seg til israelittene som var med Saul og Jonatan.

Alle israelittene som hadde gjemt seg i Efraims fjell, hørte at filisterne flyktet; også de satte etter dem og deltok i striden.

Slik frelste Herren Israel den dagen, og striden bredte seg forbi Bet-Aven.

Israelittene var hardt plaget den dagen, for Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe før kvelden kommer, før jeg har tatt hevn over mine fiender. Derfor smakte ingen av folket mat.

Hele folket kom inn i en skog, og det var honning på bakken.

Da folket kom inn i skogen, se, honningen rant; men ingen førte hånden opp til munnen, for folket fryktet eden.

Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde lagt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, stakk den i en honningkake, førte hånden til munnen, og øynene hans ble klare.

Da tok en av mennene til orde og sa: Din far har strengt lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe i dag! Og folket er utmattet.

Jonatan sa: Min far har ført ulykke over landet. Se, jeg ber dere, hvordan øynene mine ble klare fordi jeg smakte litt av denne honningen.

Hvor mye mer, om folket i dag hadde fått spise seg mette av byttet de fant hos sine fiender! Da ville nedslaktingen blant filisterne nå vært mye større.

Den dagen slo de filisterne fra Mikmas til Ajalon, og folket var svært utmattet.

Da kastet folket seg over byttet. De tok småfe, storfe og kalver, slaktet dem på bakken, og folket spiste dem med blodet i.

De fortalte Saul: Se, folket synder mot Herren ved at de spiser kjøtt med blodet i. Han sa: Dere har gjort galt. Rull en stor stein hit til meg i dag!

Saul sa: Gå ut blant folket og si til dem: Kom hit, hver mann med sin okse og hver med sitt småfe! Slakt dem her og spis, og synd ikke mot Herren ved å spise kjøtt med blodet i! Den natten kom alle med sin okse og slaktet dem der.

Saul bygde et alter for Herren; dette var det første alteret han bygde for Herren.

Saul sa: La oss dra ned etter filisterne i natt og plyndre dem til morgengry, og la oss ikke la én av dem slippe unna! De sa: Gjør det som synes godt for deg. Men presten sa: La oss tre fram for Gud.

Saul spurte Gud: Skal jeg dra ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen.

Da sa Saul: Kom hit, alle folkets høvdinger, og finn ut og se hvor denne synden har skjedd i dag.

For så sant Herren lever, han som frelser Israel: selv om det er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø. Men ingen av hele folket svarte ham.

Da sa han til hele Israel: Still dere på den ene siden, så står jeg og Jonatan, min sønn, på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som synes godt for deg.

Saul sa til Herren, Israels Gud: Gi et klart svar! Og loddet traff Saul og Jonatan, men folket gikk fri.

Saul sa: Kast lodd mellom meg og Jonatan, min sønn. Og loddet traff Jonatan.

Saul sa til Jonatan: Fortell meg hva du har gjort. Jonatan fortalte og sa: Jeg smakte bare litt honning med enden av staven som var i min hånd. Se, nå må jeg dø.

Saul sa: Gud gjøre så mot meg og mer til: Du skal sannelig dø, Jonatan!

Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har gitt Israel denne store frelsen? Aldri! Så sant Herren lever, skal ikke et hår på hans hode falle til jorden, for i dag har han handlet sammen med Gud. Så folket berget Jonatan, og han slapp å dø.

Så sluttet Saul å forfølge filisterne, og filisterne dro til sine steder.

Saul befestet kongedømmet over Israel. Han stred mot alle sine fiender rundt omkring – mot Moab, ammonittene, Edom, kongene i Soba og filisterne. Uansett hvor han vendte seg, vant han seier over dem.

Han samlet en hær og slo amalekittene og berget Israel fra dem som plyndret dem.

Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Hans to døtre het dette: Den førstefødte var Merab, og den yngste het Mikal.

Sauls kone het Ahinoam, datter av Ahimaas. Hærføreren hans het Abner, sønn av Ner, Sauls onkel.

Kis var far til Saul, og Ner, Abners far, var sønn av Abiel.

Det var hard krig mot filisterne alle Sauls dager. Hver gang Saul så en sterk eller tapper mann, tok han ham inn i sin tjeneste.