Så skjedde det: Da David og mennene hans kom til Siklag på den tredje dagen, hadde amalekittene trengt inn i Negev og i Siklag; de hadde angrepet Siklag og brent den ned.

De hadde tatt kvinnene som var der, til fange. De drepte ingen, verken stor eller liten, men tok dem med seg og dro sin vei.

Da David og mennene hans kom til byen, se, den var brent ned, og deres koner og sønner og døtre var tatt til fange.

Da brast David og folkene som var med ham i gråt og rop, til de ikke lenger hadde krefter til å gråte.

Davids to koner var tatt til fange: Ahinoam fra Jisre'el og Abigail, som hadde vært gift med Nabal fra Karmel.

David var dypt fortvilet, for folket snakket om å steine ham; alle var bittre i sjelen, hver og en for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.

David sa til presten Abjatar, Ahimeleks sønn: Jeg ber deg, bring efoden hit til meg. Og Abjatar brakte efoden til David.

David spurte Herren: Skal jeg sette etter denne skaren? Vil jeg nå dem igjen? Han svarte: Sett etter! Du skal nå dem igjen og uten å feile berge alt.

Så dro David av sted, han og de seks hundre mennene som var med ham. De kom til bekken Besor, der de som skulle bli igjen, ble værende.

Men David fortsatte forfølgelsen med fire hundre menn; to hundre ble igjen, fordi de var så utmattet at de ikke klarte å gå over bekken Besor.

De fant en egypter ute på marken og tok ham med til David. De ga ham brød, og han spiste, og de lot ham drikke vann.

De ga ham også et stykke av en kake av fikener og to rosinklaser. Da han hadde spist, kom kreftene tilbake i ham; for han hadde verken spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.

David sa til ham: Hvem hører du til, og hvor er du fra? Han svarte: Jeg er en ung egypter, tjener hos en amalekitt. Herren min forlot meg fordi jeg ble syk for tre dager siden.

Vi gjorde et angrep i keretittenes Negev og mot området som hører Juda til, og i Kalebs Negev; og vi brente Siklag.

Da sa David til ham: Kan du føre meg ned til denne skaren? Han svarte: Sverg ved Gud at du verken vil drepe meg eller utlevere meg i min herres hånd, så skal jeg føre deg ned til denne skaren.

Han førte ham ned, og se, de lå spredt utover hele området, de spiste og drakk og danset på grunn av det store byttet de hadde tatt fra filisterlandet og fra landet Juda.

David slo dem fra skumringen til kvelden dagen etter. Ingen av dem slapp unna, unntatt fire hundre unge menn som steg opp på kameler og flyktet.

David tok tilbake alt det amalekittene hadde tatt; også sine to koner reddet David.

Det manglet dem ikke noe, verken smått eller stort, verken sønner eller døtre, verken bytte eller noe av det de hadde tatt. David tok alt tilbake.

David tok også alle småfeet og storfeet. De drev det foran den andre buskapen og sa: Dette er Davids bytte.

Da David kom til de to hundre mennene som var så utmattet at de ikke hadde kunnet følge ham, og som han også hadde latt bli igjen ved bekken Besor, gikk de ut for å møte David og folket som var med ham. Da David nærmet seg folket, hilste han dem.

Da tok alle de onde og uverdige mennene blant dem som hadde vært med David, til orde og sa: Fordi de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har tatt tilbake, annet enn hver mann hans kone og hans barn, så de kan ta dem med seg og dra.

Men David sa: Slik må dere ikke gjøre, mine brødre, med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og gitt skaren som kom mot oss, i vår hånd.

Hvem vil vel høre på dere i dette? Den som går ned i striden, skal ha samme del som den som blir igjen ved utstyret. De skal dele likt.

Fra den dagen og framover gjorde han det til en lov og en ordning i Israel, og den gjelder til denne dag.

Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda, til sine venner, og sa: Se, en gave til dere av byttet fra Herrens fiender.

Til dem som var i Betel, til dem som var i Ramot i Negev, og til dem som var i Jattir,

til dem som var i Aroer, til dem som var i Sifmot, og til dem som var i Esjtemoa,

til dem som var i Rakal, til dem som var i jerahmeelittenes byer, og til dem som var i kenittenes byer,

til dem som var i Horma, til dem som var i Bor-Asan, og til dem som var i Atak,

og til dem som var i Hebron, og til alle stedene der David selv og mennene hans hadde pleid å ferdes.