Josjia feiret påske for Herren i Jerusalem, og de slaktet påskelammet på den fjortende dagen i den første måneden.

Han satte prestene inn i deres oppgaver og oppmuntret dem til tjenesten ved Herrens hus,

og han sa til levittene som underviste hele Israel og var innviet til Herren: Sett paktkisten på plass i huset som Salomo, Davids sønn, Israels konge, bygde. Den skal ikke lenger være en byrde på skuldrene deres. Tjen nå Herren deres Gud og hans folk Israel,

Gjør dere klare etter fedrenes hus, i deres skiftordninger, slik det er foreskrevet av David, Israels konge, og av hans sønn Salomo.

Still dere på det hellige stedet etter inndelingen av familiene blant deres brødre i folket, og etter inndelingen av levittenes familier.

Slakt så påskelammet, hellige dere, og gjør deres brødre i stand, så de kan gjøre etter Herrens ord gjennom Moses.

Josjia gav folket av småfeet – lam og kje – alt til påskeofrene for alle som var til stede, tretti tusen i tallet, og dessuten tre tusen okser. Dette var av kongens egne midler.

Og høvdingene hans gav villig til folket, til prestene og til levittene: Hilkia, Sakarja og Jehiel, forstanderne for Guds hus, gav prestene til påskeofrene to tusen seks hundre dyr av småfeet og tre hundre okser.

Dessuten gav Konanja og hans brødre Sjemaja og Netanel, og Hasjabja, Jeiel og Josabad, som var ledere blant levittene, til levittene for påskeofrene fem tusen dyr av småfe og fem hundre okser.

Slik ble tjenesten ordnet, og prestene sto på sine plasser og levittene i sine skift, etter kongens befaling.

De slaktet påskelammet, prestene stenket blodet som de tok imot i hendene, og levittene flådde dyrene.

De tok bort brennofferet for å gi det etter inndelingen av folkets familier, for å ofre til Herren, slik det er skrevet i Moseboken. Det samme gjorde de med oksene.

De stekte påskelammet over ild etter forskriften, men de andre hellige ofrene kokte de i gryter, kjeler og panner og delte dem raskt ut til hele folket.

Deretter gjorde de i stand for seg selv og for prestene; for prestene, Arons sønner, var opptatt med å ofre brennoffer og fettstykkene til natten. Derfor gjorde levittene i stand både for seg selv og for prestene, Arons sønner.

Sangerne, Asafs sønner, sto på sine plasser etter befaling fra David, Asaf, Heman og Jedutun, kongens seer. Dørvokterne holdt vakt ved hver port; de forlot ikke tjenesten sin, for deres brødre, levittene, hadde gjort i stand for dem.

Slik ble all tjenesten for Herren ordnet den samme dagen, for å holde påsken og for å bære frem brennoffer på Herrens alter, etter kong Josjias befaling.

Israels barn som var til stede, holdt påsken på den tiden, og de feiret de usyrede brøds høytid i sju dager.

En slik påske hadde ikke vært holdt i Israel siden profeten Samuels dager. Heller ikke hadde noen av Israels konger holdt en slik påske som den Josjia holdt, sammen med prestene og levittene og hele Juda og Israel som var til stede, og Jerusalems innbyggere.

Denne påsken ble holdt i det attende året av Josjias regjeringstid.

Etter alt dette, da Josjia hadde satt i stand templet, dro Neko, kongen i Egypt, opp for å kjempe mot Karkemisj ved Eufrat. Josjia dro ut mot ham.

Men han sendte sendebud til ham og sa: Hva har jeg med deg å gjøre, du konge i Juda? Jeg kommer ikke mot deg i dag, men mot det huset jeg fører krig mot. For Gud har befalt meg å skynde meg. Hold deg unna, så du ikke setter deg opp mot Gud som er med meg, for at han ikke skal ødelegge deg.

Men Josjia ville ikke vende ansiktet fra ham; han forkledde seg for å kjempe mot ham og lyttet ikke til Nekos ord, som kom fra Guds munn. Han kom for å kjempe i Megiddo-dalen.

Bueskytterne skjøt på kong Josjia, og kongen sa til tjenerne sine: Få meg bort, for jeg er hardt såret.

Da tok tjenerne hans ham ut av den vognen og satte ham i den andre vognen han hadde. De førte ham til Jerusalem, og han døde og ble begravet i en av fedrenes graver. Hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia.

Jeremia stemte i en klagesang over Josjia. Alle sangerne, menn og kvinner, har siden omtalt Josjia i sine klagesanger til denne dag og gjort det til en skikk i Israel. Se, de er skrevet ned i klagesangene.

Det som ellers er å fortelle om Josjia og hans trofasthet, slik det er skrevet i Herrens lov,

og hans gjerninger, de første og de siste, se, de er skrevet i boken om Israels og Judas konger.