Men jeg bestemte meg for dette: at jeg ikke på ny skulle komme til dere i sorg.

For hvis jeg gjør dere sorgfulle, hvem kan da gjøre meg glad, annet enn den som jeg har gjort sorgfull?

Jeg skrev nettopp dette til dere, for at jeg, når jeg kom, ikke skulle få sorg fra dem jeg skulle glede meg over; for jeg har den tillit til dere alle at min glede er deres alles glede.

For av stor nød og hjertets angst skrev jeg til dere med mange tårer; ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærligheten jeg har i overflod til dere.

Men hvis noen har voldt sorg, har han ikke først og fremst voldt meg sorg, men til en viss grad dere alle—jeg vil ikke overdrive.

Det er straff nok for vedkommende, den som er pålagt ham av de fleste.

Derfor bør dere heller tilgi ham og trøste ham, så han ikke blir oppslukt av altfor stor sorg.

Derfor ber jeg dere om å bekrefte kjærligheten deres til ham.

For også av denne grunn skrev jeg: for å få vite om dere består prøven, om dere er lydige i alt.

Den dere tilgir noe, ham tilgir også jeg; for har jeg tilgitt noe—hvem det så var—så har jeg tilgitt det for deres skyld, i Kristi sted.

For at ikke Satan skal få overtaket på oss; vi er ikke uvitende om hans knep.

Da jeg kom til Troas for å forkynne Kristi evangelium, åpnet Herren en dør for meg.

Likevel fant jeg ikke ro i min ånd, fordi jeg ikke fant min bror Titus. Derfor tok jeg avskjed med dem og dro derfra til Makedonia.

Men Gud være takk, som alltid lar oss seire i Kristus og som ved oss gjør duften av kunnskapen om ham kjent på hvert sted.

For vi er for Gud en Kristi vellukt blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt.

For de ene er vi dødens lukt som fører til død, for de andre livets lukt som fører til liv. Og hvem er dugelig til slikt?

For vi er ikke som mange som forfalsker Guds ord; nei, av oppriktighet, som fra Gud, taler vi i Kristus for Guds ansikt.