Begynner vi igjen å anbefale oss selv? Eller trenger vi, som noen andre, anbefalingsbrev til dere, eller anbefalingsbrev fra dere?

Dere er vårt brev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.

For det er åpenbart at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd; ikke på steintavler, men på hjertets tavler.

Og en slik tillit har vi til Gud ved Kristus.

Ikke at vi er dugelige i oss selv til å tenke noe som om det kom fra oss selv; nei, vår dugelighet er fra Gud.

Han har også gjort oss dugelige til å være tjenere for den nye pakt – ikke bokstavens, men Åndens; for bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.

Men om dødens tjeneste, skrevet og inngravert på steintavler, kom med herlighet, så Israels barn ikke kunne feste blikket på ansiktet til Moses på grunn av glansen i ansiktet hans – den glansen som skulle forsvinne:

hvor mye mer skal ikke Åndens tjeneste være herlig?

For hvis fordømmelsens tjeneste var herlig, hvor mye mer overgår ikke rettferdighetens tjeneste i herlighet.

For det som ble herlig, hadde i denne sammenhengen ingen herlighet, på grunn av den herligheten som overgår den.

For hvis det som skulle ta slutt var herlig, hvor mye mer er ikke det som består, herlig.

Derfor, siden vi har et slikt håp, taler vi med stor frimodighet.

Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet sitt, for at Israels barn ikke skulle kunne se enden på det som skulle ta slutt.

Men deres sinn ble forherdet. For helt til denne dag ligger det samme sløret der når den gamle pakt blir lest; og sløret blir tatt bort i Kristus.

Ja, helt til i dag ligger et slør over hjertet deres når Moses blir lest.

Men når de vender seg til Herren, blir sløret tatt bort.

Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er det frihet.

Og vi alle, som med utildekket ansikt skuer Herrens herlighet som i et speil, blir forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet, ved Herrens Ånd.