Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overleverte de Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, fra den keiserlige kohorten.

Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium og la ut, med plan om å seile langs kysten av Asia. Aristarkus, en makedoner fra Tessalonika, var sammen med oss.

Neste dag anløp vi Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham tillatelse til å gå til vennene for å få forpleining.

Derfra la vi ut igjen og seilte i le av Kypros, fordi vindene var mot oss.

Etter å ha krysset havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.

Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord.

I mange dager seilte vi sakte og hadde med nød og neppe kommet ut forbi Knidos; fordi vinden ikke lot oss, seilte vi i le av Kreta, ved Salmone.

Med så vidt å komme oss forbi, nådde vi et sted som kalles De gode havner, like ved byen Lasea.

Da det var gått lang tid, og seiling nå var farlig fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem

og sa: Menn, jeg ser at denne reisen vil ende med skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av liv.

Men offiseren stolte mer på skipsføreren og rederen enn på det Paulus sa.

Og fordi havnen ikke var egnet til å ligge i over vinteren, rådet de fleste til å dra derfra også, om de på et vis kunne nå Føniks og overvintre der – en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.

Da en svak sønnavind begynte å blåse, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet og seilte tett inn langs Kreta.

Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind mot dem, kalt Evrakylon.

Skipet ble tatt av vinden og kunne ikke holdes opp mot den, så vi lot det drive.

Vi kom i le av en liten øy som kalles Kauda, og med stort strev klarte vi å få lettbåten om bord.

Da de hadde fått den opp, tok de forholdsregler: de surret tau rundt skroget for å holde skipet sammen. I frykt for å drive inn i Syrten tok de ned seilet, og slik ble vi drevet videre.

Siden vi ble hardt kastet rundt av stormen, kastet de last over bord dagen etter.

Og den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr over bord.

Da verken sol eller stjerner syntes på mange dager, og ikke liten storm lå over oss, ble til slutt alt håp om redning tatt fra oss.

Etter lang tids faste sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.

Men nå oppmuntrer jeg dere til å være ved godt mot. Ingen av dere skal miste livet; bare skipet går tapt.

For i natt sto en Guds engel hos meg – han som jeg tilhører og som jeg tjener –

og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må framstilles for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.

Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.

Men vi må strande på en viss øy.

Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet hit og dit på Adriahavet, mente sjøfolkene ved midnatt at de nærmet seg land.

De loddmålte og fant tjue favner. Litt lenger fram målte de igjen og fant femten favner.

Av frykt for at vi skulle støte på rev, kastet de fire ankre ut fra akterenden og ønsket at det måtte bli dag.

Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.

Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.

Da skar soldatene over tauene til båten og lot den drive av sted.

Like før det lysnet, oppfordret Paulus dem alle til å spise og sa: I dag er det fjortende dagen dere har ventet og fortsatt fasten uten å spise.

Derfor ber jeg dere ta til dere mat; det vil styrke dere. For ikke et hår skal falle fra hodet på noen av dere.

Da han hadde sagt dette, tok han brød, takket Gud for det i alles nærvær, brøt det og begynte å spise.

Da fikk alle nytt mot, og de tok også til seg mat.

Vi var i alt 276 personer om bord i skipet.

Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen.

Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de oppdaget en bukt med strand. Dit ville de forsøke å drive skipet, om det lot seg gjøre.

De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, løste båndene som holdt styreårene, heiste forseilet til vinden og satte kurs mot land.

Men de støtte på et sted der to sjøer møttes, og de satte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og ble stående urørlig, mens akterenden ble slått i stykker av bølgenes kraft.

Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.

Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land,

og at resten skulle gjøre det samme, noen på planker, andre på deler av skipsvraket. Slik hendte det at alle kom seg trygt i land.