Da de hadde berget seg i land, fikk de vite at øya het Malta.

De innfødte viste oss uvanlig stor vennlighet; de tente et bål og tok imot oss alle på grunn av regnet og kulden.

Mens Paulus samlet sammen en bunt kvister og la dem på ilden, kom det en huggorm ut av varmen og bet seg fast i hånden hans.

Da de innfødte så den giftige slangen henge fra hånden hans, sa de seg imellom: 'Denne mannen er sikkert en morder. Han har nok unnsluppet havet, men Rettferdigheten lar ham ikke leve.'

Men han ristet slangen av seg inn i ilden og tok ingen skade.

De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde sett på ham lenge og det ikke hendte ham noe, skiftet de mening og sa at han var en gud.

I nærheten hadde den fremste mannen på øya, som het Publius, eiendommer. Han tok vennlig imot oss og ga oss husly i tre dager.

Publius’ far lå da syk med feber og blodig dysenteri. Paulus gikk inn til ham, ba, la hendene på ham og helbredet ham.

Etter dette kom også de andre på øya som hadde sykdommer, og de ble helbredet.

De hedret oss på mange måter, og da vi skulle reise, utstyrte de oss med det vi trengte.

Etter tre måneder dro vi av sted med et skip fra Alexandria som hadde overvintret på øya, og som hadde Kastor og Polluks som kjennetegn.

Vi gikk i land i Syrakus og ble der i tre dager.

Derfra seilte vi videre og kom til Regium. Dagen etter begynte sønnavinden å blåse, og dagen derpå kom vi til Puteoli.

Der fant vi brødre, og de ba oss bli hos dem i sju dager. Slik dro vi videre mot Roma.

Da brødrene der hadde fått høre om oss, kom de oss i møte helt til Appius Forum og Tre Vertshus. Da Paulus så dem, takket han Gud og fikk nytt mot.

Da vi kom til Roma, overleverte centurionen fangene til prefekten for livgarden. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv med en soldat som holdt vakt over ham.

Tre dager senere kalte Paulus sammen de fremste blant jødene. Da de var kommet, sa han til dem: 'Brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot folket eller fedrenes skikker, ble jeg likevel utlevert som fange fra Jerusalem til romerne.'

'De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke var noen grunn til dødsdom i mitt tilfelle.'

'Men da jødene talte imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.'

'Derfor har jeg bedt om å få se dere og tale med dere, for det er for Israels håp jeg bærer denne lenken.'

De sa til ham: 'Vi har verken fått brev fra Judea om deg eller har noen av brødrene som er kommet, meldt eller sagt noe ondt om deg.'

'Men vi vil gjerne høre av deg hva du mener, for om denne sekten vet vi at det blir talt imot den overalt.'

De fastsatte en dag for ham, og det kom mange til ham der han bodde. Han la det ut for dem og vitnet om Guds rike, og han forsøkte å overbevise dem om Jesus ut fra Moses’ lov og profetene, fra morgen til kveld.

Noen trodde det som ble sagt, men andre trodde ikke.

Da de ikke ble enige med hverandre, dro de bort etter at Paulus hadde sagt dette ene: 'Rett talte Den hellige ånd ved profeten Jesaja til våre fedre:

'Gå til dette folket og si: Dere skal høre og høre, men ikke forstå; dere skal se og se, men ikke oppfatte.

For dette folkets hjerte er blitt forherdet; de hører tungt med ørene, og øynene har de lukket, så de ikke ser med øynene, ikke hører med ørene, ikke forstår med hjertet og vender om, så jeg får lege dem.'

Så skal dere vite at Guds frelse er sendt til hedningene, og de vil høre.

Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og diskuterte heftig seg imellom.

I to hele år bodde Paulus i den leide boligen sin og tok imot alle som kom til ham,

og han forkynte Guds rike og underviste om det som gjelder Herren Jesus Kristus med stor frimodighet og uten hindring.