Mens de talte til folket, kom prestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne over dem.

De var opprørte over at de underviste folket og forkynte ved Jesus oppstandelsen fra de døde.

De grep dem og satte dem i forvaring til neste dag, for det var allerede kveld.

Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til tro, og tallet på menn ble omkring fem tusen.

Dagen etter samlet rådsherrene, de eldste og de skriftlærde seg.

Også Annas, øverstepresten, Kaifas, Johannes og Alexander, og så mange som hørte til øversteprestens slekt, var samlet i Jerusalem.

De førte dem fram og spurte: Med hvilken kraft eller i hvilket navn har dere gjort dette?

Da sa Peter, fylt av Den hellige ånd, til dem: Folkets rådsherrer og Israels eldste,

dersom vi i dag blir forhørt for en velgjerning gjort mot den lamme mannen, og med hvilket middel han er blitt frisk,

så skal dere alle og hele Israels folk vite at ved navnet Jesus Kristus fra Nasaret, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde, ved ham står denne mannen frisk foran dere.

Han er den steinen som dere bygningsmenn forkastet, men som er blitt hjørnesteinen.

Det finnes ikke frelse i noen annen, for det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi må bli frelst ved.

Da de så frimodigheten til Peter og Johannes og forsto at de var ulærde og enkle menn, undret de seg, og de kjente dem igjen som noen som hadde vært sammen med Jesus.

Og da de så mannen som var blitt helbredet stå sammen med dem, kunne de ikke si noe imot.

Men de befalte dem å gå ut av rådet og rådførte seg med hverandre,

og sa: Hva skal vi gjøre med disse mennene? For det er klart for alle som bor i Jerusalem at det ved dem er blitt gjort et åpenbart tegn, og vi kan ikke nekte for det.

Men for at det ikke skal spre seg mer blant folket, la oss strengt true dem så de ikke lenger taler til noen i dette navnet.

De kalte dem inn og forbød dem helt å tale eller lære i Jesu navn.

Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud.

For vi kan ikke annet enn å tale om det vi har sett og hørt.

Etter at de hadde truet dem ytterligere, lot de dem gå, fordi de ikke fant noen måte å straffe dem på, på grunn av folket; for alle priste Gud for det som var skjedd.

For mannen som dette helbredelsesunderet var gjort på, var over førti år gammel.

Etter at de var blitt løslatt, gikk de til sine egne og fortalte alt det øversteprestene og de eldste hadde sagt til dem.

Da de hørte det, løftet de samstemt sin røst til Gud og sa: Herre, du er Gud, du som har skapt himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,

du som ved din tjener Davids munn har sagt: Hvorfor raste hedningene, og hvorfor planla folkene det som er tomt?

Jordens konger reiste seg, og fyrstene samlet seg mot Herren og mot hans Salvede.

For i sannhet samlet både Herodes og Pontius Pilatus seg, sammen med hedningene og Israels folk, mot din hellige tjener Jesus, som du har salvet,

for å gjøre det din hånd og ditt råd forut hadde bestemt skulle skje.

Og nå, Herre, se deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,

idet du rekker ut din hånd til å helbrede, og la tegn og under skje ved navnet til din hellige tjener Jesus.

Da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet; de ble alle fylt med Den hellige ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.

Hele flokken av dem som trodde var ett hjerte og én sjel. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget, men de hadde alt felles.

Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.

Det var heller ikke noen blant dem som manglet noe. For så mange som eide jord eller hus, solgte dem og kom med pengene for det som ble solgt,

og la dem for apostlenes føtter. Og det ble delt ut til hver enkelt etter som han trengte det.

Josef, som av apostlene fikk tilnavnet Barnabas (det betyr: Trøstens sønn), en levitt, fra Kypros,

solgte et jordstykke han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.