I det tredje året av Kyros, kongen av Persia, ble en åpenbaring gitt til Daniel, som hadde fått navnet Beltesassar. Åpenbaringen var sann, men den fastsatte tiden lå langt framme. Han forsto åpenbaringen og hadde innsikt i synet.

I de dagene sørget jeg, Daniel, i tre hele uker.

Jeg spiste ikke fin mat, verken kjøtt eller vin kom i min munn, og jeg salvet meg ikke før tre hele uker var ute.

Den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av den store elven, Tigris.

Da løftet jeg øynene og så: En mann kledd i lin, med hoftene omspent med fint gull fra Ufas.

Kroppen hans var som beryll, ansiktet lyste som lynet, øynene var som ildfakler, og armer og føtter var som skinnende bronse. Lyden av ordene hans var som lyden av en stor folkemengde.

Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; mennene som var med meg, så det ikke, men en stor skjelving kom over dem, så de flyktet og skjulte seg.

Så ble jeg alene tilbake og så dette store synet. All kraft forlot meg; min farge forsvant fra meg, og jeg hadde ingen styrke igjen.

Likevel hørte jeg lyden av ordene hans. Da jeg hørte lyden av ordene hans, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.

Og se, en hånd rørte ved meg og satte meg opp på knærne og på håndflatene.

Han sa til meg: Daniel, du høyt elskede, forstå ordene jeg taler til deg og stå oppreist, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte disse ordene til meg, reiste jeg meg skjelvende.

Han sa: Frykt ikke, Daniel. Fra den første dagen du satte deg fore å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.

Men fyrsten over Perserriket stod meg imot i tjueen dager. Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, meg til hjelp, og jeg ble holdt tilbake der, hos Persias konger.

Nå er jeg kommet for å la deg forstå hva som skal hende ditt folk i de siste dager, for synet gjelder en tid som ennå ligger langt framme.

Da han hadde talt slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.

Og se, en som lignet en menneskesønn rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen, talte og sa til ham som sto foran meg: Min herre, ved dette synet har min angst overveldet meg, og jeg har ikke mer kraft.

Hvordan kan denne din tjener tale med min herre? For jeg hadde straks ingen styrke igjen, og det er ikke pust igjen i meg.

Da rørte en som så ut som en mann ved meg igjen, og han styrket meg,

og han sa: Du høyt elskede mann, frykt ikke. Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær sterk! Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: La min herre tale, for du har styrket meg.

Han sa: Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå vender jeg tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Og når jeg drar ut, se, da skal Hellas’ fyrste komme.

Men jeg vil vise deg det som er skrevet i sannhetens bok. Ingen støtter meg i dette, uten Mikael, deres fyrste.