Dette er de ordene Moses talte til hele Israel på denne siden av Jordan, i ørkenen, på sletten rett imot Rødehavet, mellom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Di-Sahab.

(Det er elleve dagsreiser fra Horeb langs veien over Se'ir-fjellet til Kadesj-Barnea.)

I det førtiende året, i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden, talte Moses til Israels barn, alt etter det Herren hadde gitt ham i bud til dem;

etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Asjtarot, i Edrei,

På denne siden av Jordan, i Moabs land, begynte Moses å utlegge denne loven og sa:

Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har bodd lenge nok ved dette fjellet.

Bryt opp, ta veien og gå til amorittenes fjell og til alle stedene i nærheten, på sletten, i fjellene og i dalen, i sør og ved havkysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, elven Eufrat.

Se, jeg har lagt landet foran dere. Gå inn og ta landet i eie, det landet som Herren sverget å gi deres fedre Abraham, Isak og Jakob, og deres etterkommere etter dem.

Og jeg sa til dere den gangen: Jeg makter ikke alene å bære dere.

Herren deres Gud har gjort dere mange, og se, i dag er dere like tallrike som himmelens stjerner.

(Må Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger så mange som dere er, og velsigne dere, slik han har lovt dere!)

Hvordan skulle jeg alene kunne bære deres besvær, deres byrde og deres strid?

Velg ut vise og forstandige menn, ansette i stammene deres, så vil jeg sette dem til ledere over dere.

Da svarte dere meg: Det du har sagt, er godt; det vil vi gjøre.

Så tok jeg høvdingene for stammene deres, vise og ansette menn, og satte dem til ledere over dere: førere over tusen, førere over hundre, førere over femti og førere over ti, og tilsynsmenn i stammene deres.

Og jeg påla dommerne deres den gangen: Hør sakene mellom brødrene deres, og døm rettferdig mellom enhver mann og hans bror og den fremmede som bor hos ham.

Dere skal ikke gjøre forskjell på folk i dommen; dere skal høre den lille som den store. Dere skal ikke være redde for noen, for dommen er Guds. Den saken som er for vanskelig for dere, bring den til meg, så skal jeg høre den.

Og jeg befalte dere den gangen alt det dere skulle gjøre.

Da vi brøt opp fra Horeb, gikk vi gjennom hele den store og skremmende ørkenen som dere så, på veien mot amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og vi kom til Kadesj-Barnea.

Og jeg sa til dere: Dere er kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.

Se, Herren din Gud har lagt landet foran deg. Dra opp og ta det i eie, slik Herren, dine fedres Gud, har sagt til deg. Frykt ikke og la deg ikke skremme.

Da kom alle dere til meg og sa: La oss sende menn foran oss, så de kan speide ut landet for oss og komme tilbake til oss med melding om hvilken vei vi skal gå opp, og hvilke byer vi skal komme til.

Det forslaget likte jeg godt, og jeg tok tolv menn av dere, én fra hver stamme.

De tok av sted og dro opp i fjellandet og kom til Eskols dal og speidet den ut.

De tok med seg av frukten fra landet i hendene, brakte den ned til oss og kom tilbake med melding og sa: Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.

Men dere ville ikke dra opp; dere var ulydige mot Herren deres Guds bud.

Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.

Hvor skal vi dra opp? Våre brødre har gjort oss motløse og sagt: Folket der er større og høyere enn vi; byene er store og har murer som når opp til himmelen; dessuten har vi sett anakittenes sønner der.

Da sa jeg til dere: Vær ikke redde, frykt ikke for dem.

Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt for øynene deres,

og i ørkenen, der du har sett hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.

Likevel trodde dere ikke Herren deres Gud.

han som gikk foran dere på veien for å lete ut et sted dere kunne slå leir, i ild om natten for å vise dere hvilken vei dere skulle gå, og i en sky om dagen.

Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:

Sannelig, ingen av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg sverget å gi fedrene deres,

uten Kaleb, sønn av Jefunne. Han skal få se det, og til ham vil jeg gi det landet han har trådd på, og til hans barn, fordi han helhjertet har fulgt Herren.

Også på grunn av dere ble Herren vred på meg og sa: Også du skal ikke gå inn dit.

Men Josva, Nuns sønn, som står foran deg, han skal gå inn dit. Styrk ham, for han skal la Israel få det til arv.

Og de små barna deres, som dere sa skulle bli et bytte, og barna deres, som den dagen ikke visste å skille mellom godt og ondt, de skal gå inn dit. Til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.

Men dere, vend om og bryt opp, og dra ut i ørkenen på veien mot Rødehavet.

Da svarte dere og sa til meg: Vi har syndet mot Herren. Vi vil dra opp og kjempe, slik Herren vår Gud har befalt oss. Og hver og en av dere spente på seg sine våpen til krig, og dere var rede til å dra opp i fjellet.

Men Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp og kjemp ikke, for jeg er ikke midt iblant dere, så dere ikke blir slått av fiendene deres.

Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre; dere var ulydige mot Herrens befaling og gikk overmodig opp i fjellet.

Da kom amorittene, som bodde i det fjellet, ut imot dere og forfulgte dere som bier gjør, og de slo dere i Se'ir, helt til Horma.

Dere kom tilbake og gråt for Herrens ansikt, men Herren ville ikke høre på deres røst og lyttet ikke til dere.

Så ble dere boende i Kadesj i mange dager, så mange dager som dere ble boende der.