Så vendte vi oss og gikk opp veien til Basan, og Og, kongen av Basan, kom ut mot oss, han og hele folket hans, for å kjempe ved Edre'i.

Da sa Herren til meg: Vær ikke redd ham. For jeg vil gi ham, hele folket hans og landet hans i din hånd, og du skal gjøre med ham slik du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon.

Slik ga Herren vår Gud også Og, kongen av Basan, og hele folket hans i vår hånd. Vi slo ham til det ikke var noen igjen hos ham.

Og vi tok alle byene hans den gangen; det fantes ikke en eneste by vi ikke tok fra dem – seksti byer, hele Argob-området, Ogs kongerike i Basan.

Alle disse byene var befestet med høye murer, porter og bommer, foruten svært mange byer uten murer.

Vi utryddet dem fullstendig, slik vi gjorde med Sihon, kongen i Hesjbon; vi tilintetgjorde menn, kvinner og barn i hver eneste by.

Men all buskapen og krigsbyttet fra byene tok vi som bytte for oss selv.

På den tiden tok vi fra de to amorittkongene landet som lå på denne siden av Jordan, fra Arnon-elven til Hermonfjellet,

(Hermon som sidonierne kaller Sirjon, og amorittene kaller Sjenir),

alle byene på sletten, hele Gilead og hele Basan, helt til Salka og Edre'i, byer i Ogs kongerike i Basan.

For bare Og, kongen av Basan, var tilbake av resten av kjempene; se, sengen hans var en seng av jern. Er den ikke i Rabba i ammonittenes land? Den var ni alen lang og fire alen bred, etter vanlig alenmål.

Og dette landet, som vi tok i eie den gangen, fra Aroer, som ligger ved Arnon-elven, og halve fjellandet Gilead med byene der, gav jeg til rubenittene og gadittene.

Resten av Gilead og hele Basan, Ogs kongerike, gav jeg til den halve Manasse-stammen: hele Argob-området med hele Basan, som ble kalt landet til kjempene.

Ja'ir, sønn av Manasse, tok hele Argob-området helt til grensene mot Gesjur og Maaka; han kalte dem etter sitt eget navn: Basan-Havvot-Ja'ir, og det heter det den dag i dag.

Og Gilead gav jeg til Makir.

Og til rubenittene og gadittene gav jeg fra Gilead og helt til Arnon-elven – halve dalen – og videre til grensen ved Jabbok-elven, som er ammonittenes grense.

Dessuten sletten, og Jordan med strandområdet, fra Kinneret og helt til slettens hav, det vil si Saltsjøen, ved Pisgas skråninger mot øst.

På den tiden gav jeg dere dette påbudet: Herren deres Gud har gitt dere dette landet til eiendom. Alle stridsdyktige menn skal dra over bevæpnet foran deres brødre, israelittene.

Men konene deres, de små barna og buskapen deres – for jeg vet at dere har mye buskap – skal bli igjen i byene jeg har gitt dere.

Inntil Herren har gitt deres brødre ro, slik som dere, og inntil også de tar i eie landet som Herren deres Gud gir dem på den andre siden av Jordan. Da skal dere vende tilbake, hver til sin eiendom, som jeg har gitt dere.

Og jeg gav Josva dette påbudet den gangen: Dine øyne har sett alt det Herren deres Gud har gjort med disse to kongene; slik skal Herren gjøre med alle de kongerikene dit du kommer.

Dere skal ikke frykte dem, for Herren deres Gud skal kjempe for dere.

Og jeg ba inderlig til Herren på den tiden og sa:

Å, Herre Gud, du har begynt å vise din tjener din storhet og din sterke hånd. For hvilken gud er det i himmelen eller på jorden som kan gjøre slike gjerninger som dine og ha en slik kraft som din?

La meg, vær så snill, få gå over og se det gode landet som ligger på den andre siden av Jordan, det vakre fjellandet og Libanon.

Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.

Gå opp på toppen av Pisga og løft blikket vestover og nordover og sørover og østover, og se det med dine øyne; for du skal ikke gå over denne Jordan.

Men gi Josva påbud, og oppmuntre og styrk ham; for han skal gå over foran dette folket, og han skal la dem ta i eie det landet du skal få se.

Så ble vi værende i dalen rett overfor Bet-Peor.