Da sang Moses og israelittene denne sangen for Herren og sa: Jeg vil synge for Herren, for han har seiret herlig; hest og rytter har han styrtet i havet.

Herren er min styrke og min sang, han er blitt min frelse. Han er min Gud, og jeg vil gjøre i stand en bolig for ham; min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.

Herren er en stridsmann; Herren er hans navn.

Faraos vogner og hær styrtet han i havet; også hans utvalgte høvdinger druknet i Rødehavet.

Dypet dekket dem; de sank til bunns som en stein.

Din høyre hånd, Herre, viser herlig kraft; din høyre hånd, Herre, har knust fienden.

I din store høyhet har du styrtet dem som reiste seg mot deg; du sendte din vrede, og den fortærte dem som halm.

Med et pust fra dine nesebor samlet vannene seg, flommene sto som en voll, dypene stivnet midt i havet.

Fienden sa: Jeg vil forfølge, jeg vil innhente, jeg vil dele byttet; min grådighet skal stilles; jeg trekker mitt sverd, min hånd skal ødelegge dem.

Du blåste med din vind, og havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vannmassene.

Hvem er som du, Herre, blant guder? Hvem er som du – herlig i hellighet, fryktinngytende i lovprisning, du som gjør under?

Du rakte ut din høyre hånd, så slukte jorden dem.

I din miskunn har du ført det folket du har løst ut; du har ledet dem ved din kraft til din hellige bolig.

Folkene skal høre det og skjelve; angst skal gripe innbyggerne i Filisterlandet.

Da skal Edoms høvdinger bli slått av skrekk; Moabs mektige menn skal skjelve; alle som bor i Kanaan skal miste motet.

Gru og redsel skal falle over dem; ved din arms storhet skal de bli stille som stein, til ditt folk går forbi, Herre – til det folket du har kjøpt, går forbi.

Du skal føre dem inn og plante dem på fjellet som er din arv, på stedet, Herre, som du har gjort til din bolig, i helligdommen, Herre, som dine hender har grunnlagt.

Herren skal være konge for evig og alltid.

For Faraos hester dro med vognene og rytterne inn i havet, og Herren lot vannet i havet vende tilbake over dem; men israelittene gikk på tørt land midt gjennom havet.

Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tamburin i hånden; og alle kvinnene gikk ut etter henne med tamburiner og dans.

Og Mirjam svarte dem: Syng for Herren, for han har seiret herlig; hest og rytter har han styrtet i havet.

Deretter lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de dro ut i Sjur-ørkenen; i tre dager gikk de i ørkenen uten å finne vann.

Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke vannet der, fordi det var bittert; derfor ble stedet kalt Mara.

Da knurret folket mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?

Han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre. Da han kastet det i vannet, ble vannet godt å drikke. Der satte han en lov og en bestemmelse for dem, og der satte han dem på prøve.

Og han sa: Dersom du nøye vil høre på Herren din Guds røst, gjøre det som er rett i hans øyne, lytte til hans bud og holde alle hans forskrifter, vil jeg ikke la noen av de sykdommene komme over deg som jeg har lagt på egypterne; for jeg er Herren som leger deg.

Så kom de til Elim, der det var tolv vannkilder og sytti palmetrær; der slo de leir ved vannet.