Så brøt de opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til ørkenen Sin, som ligger mellom Elim og Sinai, på den femtende dagen i den andre måneden etter at de dro ut av landet Egypt.

Hele Israels menighet klaget mot Moses og Aron i ørkenen.

Israels barn sa til dem: Om vi bare hadde dødd for Herrens hånd i landet Egypt, der vi satt ved kjøttgrytene og spiste oss mette av brød! For dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele denne forsamlingen dø av sult.

Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la det regne brød fra himmelen for dere. Folket skal gå ut og sanke sin faste dagsrasjon hver dag, så jeg kan prøve dem om de vil følge min lov eller ikke.

På den sjette dagen skal de tilberede det de tar inn, og det skal være dobbelt så mye som de samler daglig.

Moses og Aron sa til alle israelittene: I kveld skal dere få vite at det er Herren som førte dere ut av landet Egypt.

Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt klagene dere retter mot Herren. Og hva er vel vi, siden dere klager på oss?

Moses sa: Dette skal skje når Herren i kveld gir dere kjøtt å spise og om morgenen brød så dere blir mette. For Herren har hørt klagene dere klager mot ham. Hva er vel vi? Det er ikke oss dere klager mot, men Herren.

Moses sa til Aron: Si til hele Israels menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt deres klager.

Mens Aron talte til hele Israels menighet, vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet viste seg i skyen.

Og Herren talte til Moses og sa:

Jeg har hørt israelittenes klager. Si til dem: Om kvelden skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere bli mette av brød. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud.

Om kvelden kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen lå det dugg rundt leiren.

Da duggen hadde lettet, lå det over ørkenen noe smått og rundt, fint som rimfrost på bakken.

Da israelittene så det, sa de til hverandre: Det er manna; for de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.

Dette er det Herren har befalt: Samle av det hver og en etter det han trenger til mat, en omer for hver person, etter hvor mange dere er. Hver skal ta for dem som er i hans telt.

Israelittene gjorde slik og samlet, noen mer, noen mindre.

Da de målte det med en omer, hadde den som hadde samlet mye, ikke noe til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ikke noe. Hver hadde samlet etter det han trengte til mat.

Moses sa: Ingen må la noe bli igjen til morgenen.

Men de ville ikke høre på Moses; noen lot likevel noe bli igjen til morgenen. Da gikk det mark i det, og det stinket, og Moses ble vred på dem.

Hver morgen samlet de det, hver etter det han trengte til mat. Når solen ble varm, smeltet det.

På den sjette dagen samlet de dobbelt så mye brød, to omer for hver person. Alle lederne i menigheten kom og fortalte det til Moses.

Han sa til dem: Dette er det Herren har sagt: I morgen er sabbatshvile, en hellig sabbat for Herren. Bak i dag det dere vil bake, og kok det dere vil koke. Det som blir igjen, legg til side og spar det til morgenen.

De la det til side til morgenen, slik Moses hadde sagt. Det stinket ikke, og det var ikke mark i det.

Moses sa: Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag skal dere ikke finne noe i marken.

Seks dager skal dere samle, men den sjuende dagen er sabbat; da er det ikke noe.

Likevel gikk noen av folket ut for å samle den sjuende dagen, men de fant ingenting.

Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover?

Se, Herren har gitt dere sabbaten. Derfor gir han dere brød for to dager på den sjette dagen. Bli værende hver på sitt sted; ingen må gå ut av sitt sted den sjuende dagen.

Så holdt folket hviledag den sjuende dagen.

Israels hus kalte det Manna. Det var som korianderfrø, hvitt, og smaken var som tynne kaker bakt med honning.

Moses sa: Dette er det Herren befaler: Fyll en omer av det for å oppbevares gjennom generasjonene, så de kan se brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av landet Egypt.

Moses sa til Aron: Ta en krukke, fyll den med en omer manna og sett den fram for Herren, så den kan oppbevares for deres slekter.

Som Herren hadde befalt Moses, satte Aron den fram for Vitnesbyrdet for å oppbevares.

Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de kom til grensen av Kanaans land.

En omer er en tidel av en efa.